Man in the mirror
«Fattigdommen dreper våre medmennesker i sør, men vi gjør nesten ingenting for å hjelpe. Og du, du drikker kaffen din og klikker videre. Hvordan kan du det?»
Slik starter en kronikk av psykolog Sivert Straume i BT for noen dager siden. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt poeng han har, og hvor mye dette traff meg.
Et vanlig ressonement om verdens fattigfomsproblematikk tror jeg går for seg omtrent sånn:
Det er mange fattige i verden. Skulle ønske vi en gang for alle kunne gjort noe med dette. Jaja. Jeg har jo et fadderbarn i Redd Barna. Også kan jeg jo ikke ta innover meg all verdens elendighet.
Det finnes nok mange variasjoner av dette ressonementet, men jeg tror fellesnevneren er at det vi måtte føle av solidaritet forsvinner raskt i den gode gamle jaja-hva-kan-nå-jeg-gjøre? Vi putter pliktskyldigst noen kroner på bøssene til noen innsamlingsaksjoner i ny og ne, gir kanskje penger til en organisasjon fast hver måned og bekymrer oss i det hele tatt ganske lite for det som faktisk er realitenene:
- 1 mrd mennesker i verden sulter
- I Sør-Asia lever 25 % av befolkningen, 500 millioner, i absolutt fattigdom, det vil si for under 1 dollar om dagen.
- 15 millioner barn har mistet mor, far eller begge foreldrene på grunn av hiv/aids
- 45.000 mennesker dør hver måned som følge av krigshandlinger i Kongo
- Til en hver tid blir minst 300.000 barnesoldater helt ned til åtteårsalderen utnyttet i væpnede konflikter rundt om i verden.
- 93 millioner barn i grunnskolealder går ikke på skole
Så hva er meningen med å ta opp dette her? Jeg vet ikke helt. Eller jo. Nå løy jeg. Jeg vet hva som er meningen. Jeg har tenkt litt de siste dagene, og etter å ha tenkt for sikkert femhundredeogførtifjerde gang i mitt liv «nei, jeg kan vel ikke gjøre mer enn jeg gjør», så har jeg innsett at det kan jeg da vitterlig. Jeg kan gjøre en god del mer selv. Jeg kan også forsøke å få med meg en del andre, og da snakker vi jo om at jeg faktisk kan utrette noe som monner, gjør vi ikke?
Så hva er det jeg kan gjøre? Forsåvidt alt fra å verve meg til «felten» i forskjellige organisasjoner, til å begynne med kakelotterier og frivillig arbeid her hjemme. Men det er ikke noe av et jeg skal. Jeg skal avgiftsbelegge mitt eget forbruk. Jeg skal gi mer penger. Hvor mye man enn måtte hate det, så lever vi i en verden hvor penger har ufattelig mye makt. Også til å avskaffe fattigdommen. Og jeg skal få med meg flere på det.
Jeg skal snart fortelle hvordan, men la meg først slenge litt drit om noen vanlige innvendinger mot det å gi penger til fattige land (bistand):
Bistand løser ikke årsakene til fattigdom.
Dette er i stor grad feil. Enkelte ting, slik som korrupsjon, lave råvarepriser og manglende adgang til vestens markeder (proteksjonisme) kan ikke løses direkte med bistand. Men svært mye kan løses med bistand. Vaksinasjonsprogrammer, tilgang på mat og medisiner, utdanning, helsevesen, infrafrukstur og sletting av u-landsgjeld er eksempler på ting som kan løses ved hjelp av bistand.
Bistanden går bare i lommene til lederne i korrupte regimer.
Feil. Det meste av dagens bistand går til konkrete prosjekter. At bistand i enkelte tilfeller går rett fra stat til stat og kan «snikes unna» av korrupte ledere, er ikke et argument for å slutte med bistand – det blir som å si at vi skal slutte med trygdesystemet vårt fordi enkelte utnytter det.
Bistand er bare å kjøpe seg god samvittighet.
For meg er dette faktisk et litt irrelevant tema. Det er interessant for fagfeltene antropologi, psykologi og sosiologi, men har liten real-politisk relevans. Hvis det var du som satt i Afrika og hadde aids og levde av mat du fant på en bossfylling, hadde du brydd deg om hvorfor det kom en fyr forbi og gav deg mat?
Jeg kan ikke gjøre noe alene. Det nytter ikke.
Dette er vel klassiskeren. En provoserende variant er også «når vi ikke kan hjelpe alle, bør vi ikke hjelpe noen». Haha. Ville du sagt nei takk til en vesentlig heving av levestandarden din fordi naboen ikke fikk det?
Vi har nok av vanskeligstilte folk å hjelpe i Norge.
Her gir jeg bare ordet til Tor Økland Barstad:
«Dette argumentet møter jeg stadig vekk, og det er ikke rart. En tur i Oslo sentrum er bevis nok for at det finnes mennesker i Norge ikke har det bra. Men at både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige i utlandet omhandler å hjelpe fattige betyr ikke at det er nettopp disse to tingene vi må sette opp mot hverandre. Hvorfor ikke sette hjelp av Norges fattige opp mot å bygge operahus, øke det private forbruket blant det store flertallet av oss som har mer en nok fra før, subsidiering av landbruket, eller massevis av andre ting? Det går så mye penger til så mange ting som er mindre viktig enn både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige globalt at det ikke er vits å sette akkurat disse to utfordringene opp mot hverandre.»
Vel vel. Jeg skal nå avsløre planen min som har falt inn i hodet mitt: I løpet av et år er jeg X ganger ute og kjøper øl (vi lar det stå X inntil videre siden mamma leser bloggen min). Hver gang er jeg sammen med gjennomsnittelig Y andre venner og bekjente. I snitt kjøper vi Z øl hver. Planen er ganske enkel: Hver gang jeg er på byen fra nå av, skal jeg istedenfor å spandere en øl på en eller annen venn eller pen jente, spandere en «øl» (altså pengene en øl koster) på en sparegris. Jeg skal også oppfordre dem jeg er med til å gjøre det samme. Når året er omme, skal jeg sende pengene til Redd Barna.
«Din pretensiøse naive fjuskefant» sier kanskje du. «Jeje, whatever» svarer jeg, og oppfordrer deg til å bli med. «Skal vi kjøpe oss god samvittighet» sier du kanskje da. «Nei, vi skal bare være litt greie», svarer jeg. Er du med?
OK, nå skal vi regne litt. At jeg er ute en gang i uken er nok ingen overdrivelse (sorry, mor). Av og til er jeg ute med mange, av og til med noen få. Men la oss (siden jeg ofte er ute med masse korfolk på en gang) si at det er snakk om 10 stykker i snitt. La oss så si at vi drikker i snitt 5 enheter (nå er jeg altså konservativ i alle anslag både siden mamma leser dette, og fordi man visst skal være konservativ med budsjetter). Grunnen til at jeg tar med dette momentet er for å si at å «ofre» en øl kun er snakk om 20% av det du allerede har brukt denne kvelden. La oss endelig si at en øl koster 50 kr i snitt. Da blir regnestykket som følger:
10 personer gir 50 kroner 52 ganger (uker) = 26.000,- kroner. Det er mye penger, det. Og det er MYE mer i Uganda enn det er i Norge.
Og det er altså hvis bare jeg greier å gjennomføre det. Hvis jeg får med meg fire stk på å gjennomføre noe liknende, snakker vi 100.000. Hvis det sprer seg til 40, er det snakk om en million kroner. Ikke kom og fortell meg at det ikke hjelper. Det kan forandre livene til mange. Tanken kan selvfølgelig gjennomføres på mange forskjellige måter – jeg er fullstendig klar over at ikke alle drikker like mye øl som meg. Poenget er å dele bittelitt av noe vi bruker mye penger på; det kan være en krone i en kopp ved sien av kaffetrakteren hver gang du lager kaffe, en tier hver gang du er på butikken og handler eller en femmer hver gang du kjøper en bolle/is/snop/presang til barna/barnebarna dine.
Hm. Dette ble vel lett det lengste innlegget på bloggen min. Men det er vel lett det viktigste også. La meg bare si to viktige ting til slutt:
1. Dette handler ikke om politiske eller religiøse preferanser. Nestekjærlighetsbudet, gjengjeldelsesprinsippet, altruismen – kall det hva du vil – finnes i alle religioner og livssyn, fra kristendom til islam, fra livsyns-humanismen til buddhismen.
2. Nå prøver jeg på noe. Hvor mange ganger har ikke du og jeg hatt store planer om å redde verden, men ikke prøvd å gjennomføre dem? Er ikke livene til de folkene jeg kan hjelpe viktigere enn min frykt for at noen folk skal synes jeg er teit og skinnhellig, eller frykten for at mamma vil kanonisere meg?
Let's play.
http://www.oljefondettilbistand.com/
http://www.unicef.no/page?id=0
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Mens-vi-gir-blaffen-901056.html
http://www.reddbarna.no
Slik starter en kronikk av psykolog Sivert Straume i BT for noen dager siden. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt poeng han har, og hvor mye dette traff meg.
Et vanlig ressonement om verdens fattigfomsproblematikk tror jeg går for seg omtrent sånn:
Det er mange fattige i verden. Skulle ønske vi en gang for alle kunne gjort noe med dette. Jaja. Jeg har jo et fadderbarn i Redd Barna. Også kan jeg jo ikke ta innover meg all verdens elendighet.
Det finnes nok mange variasjoner av dette ressonementet, men jeg tror fellesnevneren er at det vi måtte føle av solidaritet forsvinner raskt i den gode gamle jaja-hva-kan-nå-jeg-gjøre? Vi putter pliktskyldigst noen kroner på bøssene til noen innsamlingsaksjoner i ny og ne, gir kanskje penger til en organisasjon fast hver måned og bekymrer oss i det hele tatt ganske lite for det som faktisk er realitenene:
- 1 mrd mennesker i verden sulter
- I Sør-Asia lever 25 % av befolkningen, 500 millioner, i absolutt fattigdom, det vil si for under 1 dollar om dagen.
- 15 millioner barn har mistet mor, far eller begge foreldrene på grunn av hiv/aids
- 45.000 mennesker dør hver måned som følge av krigshandlinger i Kongo
- Til en hver tid blir minst 300.000 barnesoldater helt ned til åtteårsalderen utnyttet i væpnede konflikter rundt om i verden.
- 93 millioner barn i grunnskolealder går ikke på skole
- 44.000 mennesker dør av sult hver dag. Hver dag. 16 ganger mer enn antallet mennesker som døde under terrorangrepet 11.09.2001, som Vesten anser som sin største katastrofe de siste ti årene. HVER FUCKINGS DAG!
Så hva er meningen med å ta opp dette her? Jeg vet ikke helt. Eller jo. Nå løy jeg. Jeg vet hva som er meningen. Jeg har tenkt litt de siste dagene, og etter å ha tenkt for sikkert femhundredeogførtifjerde gang i mitt liv «nei, jeg kan vel ikke gjøre mer enn jeg gjør», så har jeg innsett at det kan jeg da vitterlig. Jeg kan gjøre en god del mer selv. Jeg kan også forsøke å få med meg en del andre, og da snakker vi jo om at jeg faktisk kan utrette noe som monner, gjør vi ikke?
Så hva er det jeg kan gjøre? Forsåvidt alt fra å verve meg til «felten» i forskjellige organisasjoner, til å begynne med kakelotterier og frivillig arbeid her hjemme. Men det er ikke noe av et jeg skal. Jeg skal avgiftsbelegge mitt eget forbruk. Jeg skal gi mer penger. Hvor mye man enn måtte hate det, så lever vi i en verden hvor penger har ufattelig mye makt. Også til å avskaffe fattigdommen. Og jeg skal få med meg flere på det.
Jeg skal snart fortelle hvordan, men la meg først slenge litt drit om noen vanlige innvendinger mot det å gi penger til fattige land (bistand):
Bistand løser ikke årsakene til fattigdom.
Dette er i stor grad feil. Enkelte ting, slik som korrupsjon, lave råvarepriser og manglende adgang til vestens markeder (proteksjonisme) kan ikke løses direkte med bistand. Men svært mye kan løses med bistand. Vaksinasjonsprogrammer, tilgang på mat og medisiner, utdanning, helsevesen, infrafrukstur og sletting av u-landsgjeld er eksempler på ting som kan løses ved hjelp av bistand.
Bistanden går bare i lommene til lederne i korrupte regimer.
Feil. Det meste av dagens bistand går til konkrete prosjekter. At bistand i enkelte tilfeller går rett fra stat til stat og kan «snikes unna» av korrupte ledere, er ikke et argument for å slutte med bistand – det blir som å si at vi skal slutte med trygdesystemet vårt fordi enkelte utnytter det.
Bistand er bare å kjøpe seg god samvittighet.
For meg er dette faktisk et litt irrelevant tema. Det er interessant for fagfeltene antropologi, psykologi og sosiologi, men har liten real-politisk relevans. Hvis det var du som satt i Afrika og hadde aids og levde av mat du fant på en bossfylling, hadde du brydd deg om hvorfor det kom en fyr forbi og gav deg mat?
Jeg kan ikke gjøre noe alene. Det nytter ikke.
Dette er vel klassiskeren. En provoserende variant er også «når vi ikke kan hjelpe alle, bør vi ikke hjelpe noen». Haha. Ville du sagt nei takk til en vesentlig heving av levestandarden din fordi naboen ikke fikk det?
Vi har nok av vanskeligstilte folk å hjelpe i Norge.
Her gir jeg bare ordet til Tor Økland Barstad:
«Dette argumentet møter jeg stadig vekk, og det er ikke rart. En tur i Oslo sentrum er bevis nok for at det finnes mennesker i Norge ikke har det bra. Men at både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige i utlandet omhandler å hjelpe fattige betyr ikke at det er nettopp disse to tingene vi må sette opp mot hverandre. Hvorfor ikke sette hjelp av Norges fattige opp mot å bygge operahus, øke det private forbruket blant det store flertallet av oss som har mer en nok fra før, subsidiering av landbruket, eller massevis av andre ting? Det går så mye penger til så mange ting som er mindre viktig enn både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige globalt at det ikke er vits å sette akkurat disse to utfordringene opp mot hverandre.»
Vel vel. Jeg skal nå avsløre planen min som har falt inn i hodet mitt: I løpet av et år er jeg X ganger ute og kjøper øl (vi lar det stå X inntil videre siden mamma leser bloggen min). Hver gang er jeg sammen med gjennomsnittelig Y andre venner og bekjente. I snitt kjøper vi Z øl hver. Planen er ganske enkel: Hver gang jeg er på byen fra nå av, skal jeg istedenfor å spandere en øl på en eller annen venn eller pen jente, spandere en «øl» (altså pengene en øl koster) på en sparegris. Jeg skal også oppfordre dem jeg er med til å gjøre det samme. Når året er omme, skal jeg sende pengene til Redd Barna.
«Din pretensiøse naive fjuskefant» sier kanskje du. «Jeje, whatever» svarer jeg, og oppfordrer deg til å bli med. «Skal vi kjøpe oss god samvittighet» sier du kanskje da. «Nei, vi skal bare være litt greie», svarer jeg. Er du med?
OK, nå skal vi regne litt. At jeg er ute en gang i uken er nok ingen overdrivelse (sorry, mor). Av og til er jeg ute med mange, av og til med noen få. Men la oss (siden jeg ofte er ute med masse korfolk på en gang) si at det er snakk om 10 stykker i snitt. La oss så si at vi drikker i snitt 5 enheter (nå er jeg altså konservativ i alle anslag både siden mamma leser dette, og fordi man visst skal være konservativ med budsjetter). Grunnen til at jeg tar med dette momentet er for å si at å «ofre» en øl kun er snakk om 20% av det du allerede har brukt denne kvelden. La oss endelig si at en øl koster 50 kr i snitt. Da blir regnestykket som følger:
10 personer gir 50 kroner 52 ganger (uker) = 26.000,- kroner. Det er mye penger, det. Og det er MYE mer i Uganda enn det er i Norge.
Og det er altså hvis bare jeg greier å gjennomføre det. Hvis jeg får med meg fire stk på å gjennomføre noe liknende, snakker vi 100.000. Hvis det sprer seg til 40, er det snakk om en million kroner. Ikke kom og fortell meg at det ikke hjelper. Det kan forandre livene til mange. Tanken kan selvfølgelig gjennomføres på mange forskjellige måter – jeg er fullstendig klar over at ikke alle drikker like mye øl som meg. Poenget er å dele bittelitt av noe vi bruker mye penger på; det kan være en krone i en kopp ved sien av kaffetrakteren hver gang du lager kaffe, en tier hver gang du er på butikken og handler eller en femmer hver gang du kjøper en bolle/is/snop/presang til barna/barnebarna dine.
Hm. Dette ble vel lett det lengste innlegget på bloggen min. Men det er vel lett det viktigste også. La meg bare si to viktige ting til slutt:
1. Dette handler ikke om politiske eller religiøse preferanser. Nestekjærlighetsbudet, gjengjeldelsesprinsippet, altruismen – kall det hva du vil – finnes i alle religioner og livssyn, fra kristendom til islam, fra livsyns-humanismen til buddhismen.
2. Nå prøver jeg på noe. Hvor mange ganger har ikke du og jeg hatt store planer om å redde verden, men ikke prøvd å gjennomføre dem? Er ikke livene til de folkene jeg kan hjelpe viktigere enn min frykt for at noen folk skal synes jeg er teit og skinnhellig, eller frykten for at mamma vil kanonisere meg?
Let's play.
http://www.oljefondettilbistand.com/
http://www.unicef.no/page?id=0
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Mens-vi-gir-blaffen-901056.html
http://www.reddbarna.no
Øystein
07.aug.2009 kl.15:51
God tanke Espen :D De som ikke er så hard på flasken kan f.eks. bruke Bibelens 10. som mal synes jeg. Bruker du 1000 kroner på deg selv til nye sko, kan du legge av 100 kroner til sko til noen andre. Som sikkert bor i et land der du får kjøpt 50 par sko for en hundrings.
Mortify
07.aug.2009 kl.17:27
Jeg er med. Og som jurist vet jeg at dette utsagnet forplikter. Overlater herved ansvaret for å følge dette opp til deg.
ghm
08.aug.2009 kl.00:26
Bli imponert vess du klare å holde dæ tell denna planen. Går jo også ann å ha et ukentlig/månedlig trekk på konto som tellsvare samme summen. Men,da møste du kanskje litt av effekten av å føle dæ som en million når du legg 50,- på sparegrisen, reste på den og konstatere at klangen a grisen bli mørkar førr kvær gang! Blei litt inspirert. Lykke tell! :)
Mie
08.aug.2009 kl.11:35
For meg hjelper det å sette et ansikt på den som skal dra nytte av pengene jeg sender sørover. Lille Naomi med sin forbrente hånd etter at moren i ren desperasjon satte fyr på huset med ungene i- for at barna skulle slippe å oppleve å gå sulten hver dag, eller Evans på 2 år som ble funnet utsultet i slummen etter å ha blitt forlatt av familien,..
Disse enkelthistoriene er liksom mer konkret og "ekte" enn store tall som kanske virker litt abstakt for mange.