espensverden

Å skrive liste var gøy. Og siden jeg sitter hjemme og knasker penicillin og drikker hostesaft, har jeg hatt tid til å gjøre masse tankearbeid, research og skrivearbeid for å lage dette umulige innlegget: Å kåre de 10 beste platene ever. 

La oss først som sist innrømme at dette blir svært subjektivt. Vi kunne heller kalt det "de 10 platene som har betydd mest for meg" eller "de 10 platene jeg ville tatt med meg på en øde øy". Her er reglene:

- Det er album i sin helhet det er snakk om. Det vil si at jeg ikke kan ha med et album pga en låt eller to. Disse kommer vi tilbake til i innlegget om de 10 beste låtene ever. Dette forklarer hvorfor jeg f.eks. ikke har med noe av Stevie Wonder eller Beatles - artist/band jeg elsker, men som jeg ikke har oversikt over platene til.

- Det er ikke lov med mer enn én plate pr. artist

- Albumet skal gi legendariske minner og/eller følelser, noe som er grunnen til at det kun er med én plate fra 2000-tallet. De som er nye eller oppdaget de senere år, er med etter kriteriet kick-ved-aller-første-gjennomlytting. Det er nemlig et sjeldent fenomen.

De platene jeg nevner er her must-have. Se den som en sterk anbefaling, eller kjør i alle fall innom spotify og sjekk dem ut. Ok, da kjører vi i gang:

1. Goodbye Yellow Brick Road - Elton John, 1973

Elton John er mitt største musikalske forbilde, og dere som kjenner meg skjønner at han må havne øverst. Det er heller ingen tvil om at det er nettopp dette albumet jeg må velge. Den inneholder låten med samme navn, låten jeg oppdaget Elton John gjennom da jeg var 10 år. Den inneholder noen av hans sterkeste låter som alle kjenner; Candle in the Wind, Bennie and the Jets og Goodbye Yellow Brick Road, i tillegg til hits for nerds like me; Funeral for a Friend (Love Lies Bleeding) (som jeg hørte live i Skien 20. juni!) og Grey Seal. Platen fikk forøvrig en fin-fin 91. plass på RollingStoneMagazin's kåring over tidenes 500 beste album i 2003.

2. The Cure - Keith Jarret Trio, 1991

Uten tvil den jazzplaten som har betydd mest for meg. Keith Jarret er den pianisten som har påvirket og utviklet meg mest. Det er nesten flaut å si det, for han er så insane god at sammenlikningen er patetisk. Han er etter min mening større enn Bill Evans. Jeg ble frelst da jeg hørte Blame it on my youth fra denne platen for 10 år siden, og platen fulgte meg gjennom min tid på musikklinjen. Blame it on my youth var den første låten jeg spilte på Langhaugen, og ringen ble sluttet da jeg spilte den på eksamenen min i piano, og var den som ble trukket frem av min sensor som den beste låten jeg spilte.

3. Thriller - Michael Jackson, 1982

Hva kan jeg si? Tidenes mestselgene album fra tidenes pop-ikon. Les mer om M.J. i mitt forrige innlegg. Belønnet med 20. plass på RollingStoneMagazin's kåring.

4. Metallica (a.k.a. Black Album) - Metallica, 1991.

Det første albumet på denne listen jeg kan huske kom. Jeg var 9 år, kompisgjengen kom hjem fra karneval og satt på MTV, og jeg hørte Sad But True for første gang. Det rocket så sinnsykt vilt. En del folk som tror jeg bare hører på kormusikk er overrasket over at jeg liker såpass hard rock. Forklaringen er enkel: Musikken er melodiøs og fengende. Og da kan jeg jo samtidig presentere mitt musikk-mantra: Det finnes ikke dårlige sjangre, bare dårlige låter. Dette er en deilig plate med svært sterke låter. Endte på 252. plass på RollingStoneMagazin's kåring.

5. Scenes from a Memory - Dream Theater, 1999

Dette, sammen med neste, er vel den platen som har levd kortest i min bevissthet. Jeg ble introdusert for dette prog-rock-heavy-metal-bandet for 2-3 år siden. Jeg kjøpte 4 plater på rappen og ble bergtatt. Dette er det mest komplette albumet jeg noen gang har hørt. Ekstremt musikalsk (de blir ofte kritisert for å være for "flinkis"), ekstremt fascinerende story. Løp og kjøp!

6. Edvard Grieg. Choir music - Det Norske Solistkor/Grete Pedersen, 2007

Obs. Fant ingen skikkelige bilder. Mange er kanskje forundret over at jeg som den kormannen jeg er ikke har kommet med noe kormusikk før nå. Sannheten er at jeg ikke liker kormusikk på plate. Den mister en viktig dimensjon når man ikke ser og hører koret live. Det kan man vel egentlig si om all musikk. Men her er i hvert fall den komplette kor-platen: Norges beste kor synger Norges beste musikk dirigert av Norges beste dirigent. Det måtte jo bare ble bra, det.

7. The Slim Shady LP - Eminem, 1999.

Et annet album jeg kan huske ble utgitt. Jeg husker faktisk at jeg står der i butikken og kjøper den. Kanskje mest fordi jeg sa "jeg skal ha den nye platen til Slim Shady". Jaja. Er ikke lett når mannen har minst tre navn. Eminem har mye til felles med Elvis og Michael Jackson når det gjelder å bringe "svart" musikk ut til "alle". Så kan man mene hva man vil om det. Fett ble det i hvert fall. Han er hyllet for sin "flow" og for sine realistiske tekster. Fikk 273. plass på RollingStoneMagazin's kåring.

Fairytales - Radka Toneff/Steve Dobrogosz, 1982

Tidenes vokaljazz-album. Norske Radka Toneffs melankolske stemme med Steve Dobrogosz' minimalistiske pianospill er bare fullstendig genialt. Hun levde kunstnermyten fullstendig ut, og begikk selvmord 30 år gammel, samme år som denne platen kom ut.

9. Chet Baker with 50 italian strings - Chet Baker, 1959

Den første jazzplaten jeg ble forelsket i. Chet bakers slepne sang og melankolske trompetsound har blitt forsøkt kopiert av mange, uten hell. En nydelig og veldig easy-listening plate. Definisjonen av coooooool jazz, spør du meg.

10. Doggy Style - Snoop Dogg, 1993

Debutalbumet til den berømt rapperen Snoop Dogg, oppdaget av meg først i 1999 (platen, altså). Han er hyllet for sin "flow" og for sine realistiske tekster, på samme måte som Eminem. Han har også til felles med Eminem at han har samarbeidet mye med Dr. Dre, og det faktum at han var aktivt med på Dre's plate The Chroic (1992), bidro til å gjøre ham kjent, slik at dette albumet solgte i nesten 1 million eksemplarer på en uke! Definisjonen av fet hip-hop.

Peace out - løp og kjøp!