Nyttårskavalkade

2009 er året da nøffesyken herjet, Michael Jackson la på røret og USA fikk sin første svarte president. Det er også året da undertegnede ble mester i mus.ped, stumfilmpianist og tok de vaklende skrittende ut i arbeidslivet. Velkommen til min selektive, globale, navlebeskuende og noenlunde sannferdige oppsummering av 2009.


Januar

Året ønskes velkommen i sveiseblind tilstand i Hermann Foss' gate. Moro var det, og i morgen skal sukksessen gjentas. Obama blir tatt i ed som USAs første afroamerikanske president, og Israel går amok på Gazastripen. Storbrittania går av hengselene i en diskusjon på grunn av humanistenes reklamenkampanje «There's probably no God... now stop worrying and enjoy your life».


Februar

Anita Flemmos blir norgesmester i frisørklipping. Hurra! «Så det er liksom bekke hverandre opp», uttaler en kollega. Hele setninger er oppskrytt. Drillo gjør comeback som landslagstrener og vi BANKER Tyskland 1-0.




Mars

Jeg blir onkel igjen og digger det. Vilma er kul. Spilluken til historiens (og min) sjette jusrevy går av stabelen. Kvinnedagen avskaffes at last. Like greit.


April

Nøffesyken a.k.a. Svineinfluensa a.k.a. A(H1N1) (men det er det ingen som gidder å si) blir påvist i Mexico og galskapen starter så smått.


Mai

Norge går av skaftet og Synnøve Svabø blir bevisstløs i gjerningsøyeblikket når Alexander Rybak vinner Grand Prix. Undertegnede leverer master og feirer det fem ganger. Det var gøy. Sirenene har tidenes vårkonsert, SoundsLikeUs har sin første «ordentlige» konsert noensine.




Juni

Skrik har konsert i Jernbanehallen og jeg leker stumfilmpianist. Alle fryser. Senere i måneden blekner det som til da var årets musikknyhet når Michael Jackson går i penalet. Ikke bra. Men som John Lennon ville sagt: Nice career-move.


Juli

Skjedde det egentlig en dritt i juli?


August

August, ja... Det er jo da alt begynner igjen, er det ikke? Korene, jobbene, livet. Kongeopptak i Sirenene, as usual. Men før alt dette skjedde, må flyttings til Casa del Dirigentos og ikke minst happy hour på fotikken nevnes. Etterfulgt av tur på Gamle Bergen, så klart.


September

Valg og greier. Kong Jens vinner, Lars&gjengen går på en alvorlig smell. FrP får en ung pen jente på tinget og folk begynner å høre på hva de sier. Men det er like sykt som før.


Oktober

Hele Rotevatn-klanen drar til USA. Jeg treffer Freidige Frida, Klagende Kathrine og Ville Vidar. Moro. Torbjørn Jagland snakker julekalender-engelsk på CNN mens vi flyr over midt-vesten. Vel tilbake i Norge er det rett på UKA i Trondheim. Brødrene Størkson redder meg fra en motorsykkelklubb.


November

Sykefraværet i Norge er lavere enn noen gang fordi alle begynte å vaske hendende på grunn av nøffesyken. Kjempegreier. «Twitre» blir kåret til årets ord og «google» til tiårets. Skal si det går unna i utviklingen. Bjørn Borg henger litt etter og reklamerer med slagordet «Have you discovered the internet?» Bergens innbyggere er som vanlig avmålte og saklige når en ung mann kommer borti pepperkakebyen. Jeg debuterer som frisør.



Desember

Sirenene holder tidenes julekonsert og alle gråter av glede. Etterpå tok vi en øl. Obama kommer til Oslo og proklamerer at krig er fint for fred. Yes, we can. Mormors 90-årsdag feires, og hennes musikalske venninne fremfører samme låten som for 10 år siden på like absurd vis. Så ble det jul, og det er kos. Min niese Inga synger «så gjør vi så når vi tramper vårt tøy». Romjulen brukes til sosialisering, og vips – så var det året gått!


Godt nyttår!

Liste, liste, liste

Da er de atter tid for liste. Tenkte å ta for meg en av 2000-tallets store farsotter, TV-serier. Ikke det at de ikke fantes tidligere enn det, men interessen har jo blitt vannvittig revitalisert fra en gang midt på 90-tallet – det startet kanskje med Friends? TV-kanalene overgår hverandre i forsøkene på å finne på nye, spennende konsepter, og innimellom har det virkelig blitt interessante saker av det!


Jeg vet at det finnes en del must-see som jeg ikke har fått sett enda, så dere som savner Sopranos, The Wire, Prisonbrake osv på listen, sorry – men jeg har ikke sett dem – yet.


Jeg er en stor fan av satiriske tegnefilmer. Det hadde nesten gått an å lage en liste med bare tegnefilmer. Da tror jeg listen min ville blitt  

1. South Park

2. Family Guy

3. Simsons

4. Futurama

5. American dad

 

Nå har jeg likevel laget en favorittliste med fem serier, hvor bade drama, action og tegnefilmer er med i skjønn forening.


Jess jess, da setter vi i gang.


5. Family Guy

familyguy

Denne absurde tegnede komedien på Fox følger familien Griffins dagligliv. Inspirasjonen fra The Simpson er relativt åpenbar – dum far, intelligent mor og diverse naboer og venner som krydrer serien. Mest fantastisk er jo likevel den snakkende hunden Brian og den lynende intelligente, onde og snakkende (?) babyen Stewie. Noe jeg faller voldsomt for med denne serien, er de stadige bruddene hvor en eller annen (som oftest faren Peter) har noen digresjoner av typen ”det minner meg om den gangen jeg…”, og så får vi se disse absurde situasjonene.


Nesten alle serier har en fanskare som roper og hyler når serien blir lagt ned, slik var det også da Family Guy endte sine dager i 2002. Family Guy er imidlertid et av få eksempler hvor produksjonsselskapet faktisk lyttet til fanskaren, og i 2005 ble produksjonen gjenopptatt.

 

 


4. Entourage

entourage

Entourage er seiren som følger skuespilleren Vincent Chase’s rising i Hollywood sammen med gjengen hans – broren og B-skuespilleren Johnny ”Drama” Chase, bestevennen og manageren Eric ”E” Murphy og sjåfør, barndomsvenn og altmuligmann ”Turtle”. Det er likevel liten tvil om at Jeremy Pivens rollefigur, den sleske, men fantastiske agenten Ari Gold ene og alene har æren for at jeg og mange andre digger denne seiren:

Ari (answering the phone): What?
E: Looks like I woke you up this time huh Ari?
Ari: No, but you did wake my wife and kids, dickhead. Vinnie better be sitting in prison with a DUI or something, is he?
E: No..
Ari: Than what the fuck do you want, cunt muscle?

Som alle andre serier har Entourage sine gode og dårlige sesonger. Ari Gold sørger imidlertid for at det ikke er mulig å se en episode uten å le så tennene detter ut av kjeften. Ellers skal Entourage visstnok skildre Hollywood ganske så realistisk; fete biler, sex, penger, narkotika og alkohol står sentralt, og man får den umiskjennelige følelsen av avsmak og misunnelse på en gang.

 

 


3. South Park

southpark

Jeg må dessverre innrømme at jeg tilhører dem som likte South Park bedre før, og at jeg ikke ser så mye på det lenger. Likevel må rett og slett South Park være med på en slik liste. Jeg vil hevde at South Park har hatt samme innflytelse på humoren i USA ved årtusenskiftet som Monty Python hadde i England på 70 tallet og Tufte/Eia i Norge på slutten av 90-tallet – de har flyttet grensene for hva som er humor. South Park har tilsynelatende ingen tabuområder – funksjonshemmede, religioner, døden, perifere sexpreferanser og det amerikanske samfunnets dobbeltmoral får stadig gjennomgå. Episodene avsluttes stort sett med en avvæpnende og nesten uangripelig moral, men hvilket budskap skaperne Matt stone og Trey Parker egentlig ønsker å servere oss, er nesten umulig å vite.


Et godt eksempel er en episode som kødder med mormonernes religion: Hele episoden går med på å drive gjøn med det faktum at steintavlene Joseph Smith angivelig fikk av Gud for å skrive ned sin åpenbaring i Mormons bok «dessverre» aldri kunne bli vist frem til noen andre. Men i stedet for å ende med noe sånt som «this is what they actually belive» (som i episoden om scientologikriken), slutter episoden med at Gary, den nye og superhyggelige mormoner-gutten, forteller Stan at han burde se personen i ham, og ikke bare hans religion. Dermed har Parker/Stone fått spydd ut alle sine morsomheter angående mormonerne, men gjør seg selv nesten uangripelig med denne rørende avslutningsmoralen. Herlig!


 


2. 24

24

Actionmessig er jo dette uten tvil tidenes serie. Konseptet med «sanntid» – det at alt skjer i løpet av 24 timer – minner om måten Dan Brown skriver bøker på, og uavhengig av hvor realistisk det måtte være, vet jo alle som har lest disse bøkene at det er en ganske så fengslende idé.


Det er én mann som gjør denne serien til det den er, og det er Keifer Sutherland i rollen som den hardbarka og kompromissløse agenten Jack Bauer. Jack er den amerikanske helten som ikke går av veien for vold, tortur og drap for å ivareta USAs interesser. De etiske dilemmaene løses alltid med kvantitativ villvest-moral: «Det er bedre å torturere denne mannen enn å la ham sprenge det huset med masse folk i».


Men det er storylinen og den kriminalromanaktige oppbygningen som gjør at jeg og mange med meg DIGGER 24. Det er bare så latterlig spennende at det er en lidelse å følge den på TV, helst må du ha alle de 24 episodene for hånden, slik at du alltid kan se neste episode...

 

 


1. Six feet under

six feet under fishers

Vi snakker faktisk ingen over, ingen ved siden, ass. Noe så gripende som Six feet under har jeg rett og slett aldri sett på en TV-skjerm.  


Vi følger hverdagslivet i begravelsesbyrået Fisher&Sons/Fisher&Diaz gjennom fem sesonger og man kan jo bli deprimert av mindre; her er det mye død og fordervelse, mislykket kjærlighet og intriger av ymse slag. Selv om hver eneste episode tar for seg en fremmed persons død og begravelse, er det de faste rollefigurenes dagligliv vi som publikum blir fengslet av.


Selv om tabuet “døden” nok ble delvis un-tabuet lenge før Six feet under, er det ingen filmer, serier eller andre typer programmer jeg kjenner til som har tatt livets store temaer opp grundig. Finnes det et liv etter døden? Finnes det varig kjærlighet? Går det an å være lykkelig? Jeg vet at det høres sukkersøtt ut, men det er det faktisk ikke. De andre seriene på denne listen har det til felles at jeg kjenner folk som ikke liker dem. Men jeg har aldri snakket med noen som har sett hele Six feet under som ikke liker den serien. Den er bare latterlig gripende. Aldri før, og kanskje aldri igjen, har jeg sittet og grått foran en TV-skjerm. Jeg har bare en ting å si: Se den!


 

Hounorable mentions:

House M.D.

The 4400

Dexter

The Simpsons

De ti beste filmene!

Listetid! Jeg har lenge gått svanger med idéen om å lage en liste over de beste filmene jeg vet. Litt av grunnen til at det lakker og lir, er at jeg vet at jeg kommer til å få så mye tyn for listen min – mulig jeg har litt spesiell smak, pluss at filmmusikken har svært mye å si for mitt forhold til enkelte filmer.

Så Øystein og Audun – sorry at The Dark Night ikke er med på listen min… Men dere er hjertelig velkommen med andre kommentarer ;-) Filmer, som annen kunst og underholdning, handler jo i veldig stor grad om hva som gjør inntrykk på oss, og der er vi forskjellige, gitt. Here we go:


10. Så som i himmelen (2004)

En outsider, skal innrømme det. En svensk film hadde sikkert ikke kommet med hvis jeg hadde sett alle filmene i verden. Men hvem har vel det? Saken er at jeg trodde denne filmen skulle suck big time, men den er egentlig bare veldig fin.

 


9. Se7en (1995)

En film som alltid vil ha en spesiell plass i mitt hjerte. En av de første thrillerne jeg så, Brad og Morgan i storform, fantastisk spennende story, 27. plass på imdb. I say no more...


se7en




8. The Lion King (1994)

Kan muligens kalles en outsider denne også, men den ligger faktisk på 152. plass på imdb med godt over 100.000 stemmer. Mine følelser for filmen dreier seg utelukkende om det musikalske: For det første har Elton John laget et knippe fantastiske låter som er genialt arrangert og orkestrert av den o-store Hans Zimmer. For det andre var jeg allerede en stor fan av Elton John, og hadde store forventninger da jeg og pappa gikk på en av våre mamma-har-klubb-og-vi-må-ut-av-huset-kino-turer – og forventningene ble innfridd!

 


7. The Shawshank Redemption (1994)

En film jeg svært nylig stiftet bekjentskap med. Ufattelig fengende. 1. plass på imdb, 7. på min liste.

 


6. The Pianist (2002)

Dette er en av de jævligste filmene jeg noen gang har sett. Jeg ble faktisk kvalm da jeg så den, og kommer neppe til å orke å se den igjen noen gang. Men den berørte meg noe alvorlig sterkt. Regissert av legendariske Roman Polanski. Ligger på 52. plass på imdb.

 


5. The spy who loved me (1977)

De som kjenner meg vet at jeg er en stor James Bond-fan. Dette er fordi figuren James Bond er så sykt fet, og fordi John Barry og hans arvtaker David Arnold har laget så vannvittig mye fantastisk filmmusikk til James Bond-filmene. Derfor smerter det meg langt inn i hjerteroten at det er “vikaren” Marvin Hamlisch som har laget musikken til denne filmen. Likevel: Den vakreste bond-damen ever, den vakreste tittelmelodien ever og Roger Moore (en av mine favoritter) i storform, gjør at det er denne 70-tallsklassikeren som får komme inn på listen.

 


4. Pulp fiction (1994)

Jeg har ikke så mye forståsegpåete å si om denne, ass. Som mange andre syns jeg bare den er syyyyykt, syyyyykt fet. Blant andre Tarantinofilmer jeg digger (Kill Bill I og II, Death Proof, Reservoir Dogs) er det vel kanskje denne som må få en plass på listen. Ligger på en sterk 5. plass på imdb. Var ikke dette forresten re-starten på Travolta sin karriere?  

pulp fiction


 

3. The Matrix (1999)

Sykt filosofisk film, spør du meg. Jeg har nok aldri vært så lamslått som jeg var etter å ha sett den .Nr 25 på imdb er slett ikke ille, og teknisk sto den jo nesten for et paradigmeskifte, bare spør fru wiki: The film is known for popularizing the use of a visual effect known as "bullet time", which allows the viewer to explore a moment progressing in slow-motion as the camera appears to orbit around the scene at normal speed. Det er gøy, a! 

matrix

 

 


2. Terminator 2 – Judgement Day (1991)

Aiaiaiai. Jeg ble introdusert for denne en eller annen gang på tidlig 90-tall av min bror Øystein, og var ganske bekymret for at verden virkelig skulle gå under 29. august 1997. Alt James Cameron tar i ser ut til å bli til gull, så også denne. 45. plass på imdb er ikke til å skamme seg over, og filmen representerte dessuten et gjennombrudd i bruk av visuelle effecter og digitalt fiksfakseri. Fet musikk av Brad Fiedel

 

 


1. The Rock (1996)

For meg er det ingen over og ingen ved siden. Nicholas Cage før han ble teit, Sean Connery i en av sine bedre prestasjoner etter James Bond og Ed Harris like vannvittig kul som han alltid er. Når Hans Zimmer, Nick Glennie-Smith og Harry Gregson-Williams i tillegg tryllet frem actiontemaer som vil bli stående for alltid, og dette også var en mamma-har-klubb-affære for meg og pappa, så er minnet om første gang jeg så denne rett og slett perfekt. Tipper jeg har sett den sånn 35 ganger siden da, og et besøk på Alcatraz i oktober gjorde ikke min kjærlighet mindre.

the rock

 

 

Ka siar dåkkar? Bra filmer, eller?

Nobels fredpris til Barack Obama

Det er ganske interessant at Nobels fredspris for 2009 er tildelt Barack Obama. Og jeg skal love dere at det setter en ekstra spiss på det hele å faktisk være i USA nå som dette har blitt offentliggjort. Å se Torbjørn Jaglands the-julekalender-engelsk direkte på CNN er jo i seg selv egnet til å forlenge livet en del om det skulle være sant at latter har en slik funksjon.

 

jagland

Desuten er det ganske interessant å merke den totale mangelen på nasjonalt samhold. Jeg føler meg ganske sikker på at mer enn de 30% som stemmer AP her i Norge hadde følt en viss stolthet om vår statsminister hadde fått Nobels fredspris. Men sånn er det ikke her USA. Den saftige polariseringen mellom demokrater og republikanere gjør at reelle refleksjoner rundt selve prisen er ganske fraværende; demokratene feirer og republikanerne roper skandale.

 

Det som er morsomt (?) er jo at republikanerne ikke setter spørsmålstegn der de burde gjøre det, nemlig ved det faktum at Obama tross alt er overhode for to store kriger. De messer i stedet i vei om at det er en skandale at denne "liberale" presidenten, hvis utstrakte hånd til potensielle atommakter og muslimske land har satt resten av verden i en helt annen modus når det gjelder forholdet til USA, er en fare for verdensfreden nettopp pga av den litt mer ydmyke holdningen til resten av verden. Man vet jo virkelig ikke om man skal le eller gråte over disse ignorante menneskene.

 

Men la oss ta en titt på det jeg nevnte som et valid ankepunkt. Obama leder faktisk to kriger på et annet kontinent. Det er selvsagt betenkelig at en som står i en slik posisjon kan få fredsprisen. Når det er sagt, så fikk han begge disse krigene opp i hendene etter sin forgjenger som startet dem, George W. Bush. Alle med en viss realpolitisk innsikt skjønner at det ikke bare er å trekke troppene ut den dagen Obama kom til makten. Likevel, den posisjonen Obama tross alt er i, samt det faktum at han faktisk trapper opp i Afganistan, gjør selvsagt tildelingen kinkig.

 

barackobama

In the end må jeg likevel innrømme at jeg synes det er en modig og muligens også riktig avgjørelse å gi Obama prisen. Han har skiftet USAs kurs radikalt i en rekke saker som i seg selv må betegnes som fredsarbeid; tatt til orde for å destruere verdens atomvåpen, rukket ut en hånd til alle verdens muslimer, tatt opp diplomatiske bånd med Iran (for første gang på 30 år) og droppet det omstridte rakettskjoldet. En viktig kritikk i mange konservative avisers ledere i dag (lørdag), var at Obama fikk prisen for ting han ennå ikke har gjort. De viser en manglende forståelse for det faktum at å ta en mer forsonende tone overfor muslimske land, totalitære stater og Russland, sannsynligvis er noe av det mest fredsskapende man kan gjøre. Obama har allerede begynt sitt fredsarbeid. Å pluselig trekke troppene ut av Afganistan og Irak, ville ikke vært fredsskapende...

 

Jeg lar tvilen komme tiltalte til gode, og sier - SKÅL for Jagland, og SKÅL for Obama!

En historie om sneversynthet

USA er landet vi elsker å hate og hater at vi elsker. Selv tør jeg mer og mer å vedstå meg det faktum at det er utrolig mye ved USA jeg digger. Det handler først og fremst om kultur i videste forstand; fra klær, mote og kaffe til teater og musikk. 

 

Om to uker reiser jeg til New York for andre gang på et år, og grunnen er enkel: Jeg digger NY, byenes by og definisjonen på det urbane. Jeg gleder meg til å kjøpe sko, drikke kaffe på Starbucks, besøke 90etasjers hus, se musicaler på Broadway og gå på jazzkafé. Jeg kunne laget lange lister med ting jeg digger med USA. De har gitt oss Nike, jazz og Elvis. For ikke å snakke om Obama, alle filmene og The Simpsons.

 

Den listen må dessverre vente til senere. Dette innlegget handler nemlig om den sneversynte, benisnslukende, krigshissende, verdenspoliti-nykkete, kapitalistiske, overvektige og frotsende rasshøl-delen av USA. Vi snakker helsereform.

 

USA mangler, som det eneste vestlige landet i verden, et helsevesen som tar vare på innbyggerne sine. Why? Fordi de er så inkorporert med konservativ kapitalisme at de tror at markedet kan styre alt. Skal vi se... HALLOOOO!?#€?! Skal markedet styre folks helse? Hvordan i h****** kan det være mulig å mene at bare de som kan betale for det skal få tilgang til helsetjenester? Et mer råttent menneskesyn skal du lete lenge etter, ass! 50 millioner amerikaner mangler helseforsikring, og det disse har til felles er at de vil gå personlig konkurs eller dø dersom en alvorlig sykdom rammer. 

 

Barack Obama forsøker nå (han er ikke den første) å få orden på dette systemet, ved å opprette en "obligatorisk" helseforsikring (et offentlig helsevesen er selvfølgelig out of the question) for alle. Her blir han møtt med særlig to "gode" motargumenter:

- "Da må skattene heves". Ooooo, utrolig stilig at skattene kan heves for å krige på andre siden av jorden, men ikke for å få et verdig helsetilbud til alle.

- "Dette lukter det sosialisme av". Amerikanere er som kjent vaksinert mot enhver "statlig inngripen", alt slikt kalles ved skjellsordet "sosialisme". Det er jo i seg selv omtrent like presist som å si at alle som tror på Gud er jøder. At alt fra moderate sosialdemokrater til revolusjonære kommunister identifiserer seg med begrepet, ser ikke ut til å bry folk nok til å presisere hva de egentlig mener.

 

Det er merkelig, det der. Sneversyntheten stikker så dypt at folk heller vil være prinsipielle mot den amerikanske religionen kapitalisme, enn å ta innover seg at de fleste oppegående mennesker i et moderne demokrati mener at staten bør ha en sikkerhetsnett for dem som faller utenfor. (FrP ville definitivt blitt sett på som sosialister i USA, de vil jo ta seg av både rusmisbrukere og eldre...).

 

Det triste med det hele, er at Obama i stor grad snakker for døve øver. Flertallet av demokratene, samt en del liberale republikanere, støtter ham allerede. Men å diskutere saken med de som står for det jeg har skrevet om her, er som å diskutere innvandrering med Vigrid. Det går bare ikke inn. De er oppdratt og indoktrinert med sitt sneversynte og menneskefiendlige kapitalistiske menneskesyn (vi snakker om store mengder konservative kristne, blant annet), og er ikke villige til å rikke seg en centimeter.

 

Jeg gleder meg til å diskutere denne saken med New Yorkerne. Sannsynligvis vil jeg møte masse unge, øldrikkende, musikkelskende folk som støtter Obama fullt ut. Måtte de greie å overbevise sine forkrøplede medinnbyggeres forvrengte sinn.

 

 

P.S. - GODT VALG! 

Norges beste låtskrivere

Vel vel, folkens! Tid for liste igjen! I dag tenkte jeg å ta for meg de fem beste låtskriverne i norsk musikkliv. Vi har mange sterke låtskrivere her på berget, men en del folk utmerker seg i en klasse for seg. Kravene er enkle:

1. Du må ha holdt på en stund (døgnfluer forbudt).
2. Du må skrive gode melodier, helst akkompagnert av gode tekster.

Jess, da er det bare å sette i gang!

5. Bjørn Eidsvåg

bjørn eidsvåg 580

Kanskje den på listen jeg har et mest ambivalent forhold til. Han vikler seg iblant inn i en slags politisk naivisme som ikke imponerer noen. Likevel: Han har levert strålende låter som Alt du vil ha  (som virkelig handler om en forkjølet gutt, selv om de fleste tror det er en love-song) og Eg ser, og han har vist evne til fornyelse også de senere årene med knallsterke album som Nåde og Pust. «Rockepresten» er (sammen med Sigvart Dagsland) en av få kristne musikere i Norge som har nådd ut til et større publikum.

 


4. Sondre Lerche

sondre

Jeg var så heldig å få gå på videregående med Sondre og følge ham akkurat når han gikk fra trubadur på Opera til knaksukksess med sitt første album «Faces Down». Maken til målrettet og kvalitetsfokusert kar skal du lete lenge etter. 26 år gammel har han slått seg ned i New York, etablert seg i USA, gitt ut 5 plater, laget filmmusikk i Hollywood og vært på David Letterman-show. Eneste grunn til at han ikke kommer lenger opp, er at han tross alt ikke har holdt det gående så lenge.

 


3. Silje Nergaard

silje

En dame med alvorlig teft for gode melodier. Da hun var 16 gikk hun opp på scenen på en jamsession på Molde Jazzfestival, og ble dermed oppdaget av pressen. Hun ble hjulpet opp og fram av selveste Pat Metheny, og var en kjendis i Japan lenge før hun slo ordentlig gjennom i Norge på begynnelsen av 2000-tallet.

 

 

2. Lars Lillo Stenberg

 lars lillo stenberg breddejpg 450x301

Lars Lillo Stenberg er noe av det mest forunderlige musikalske talentet som har kommet ut av en norsk kvinne. Han har gitt oss en haug med underfundige, filosofiske og påtatt naivistiske tekster, akkompagnert av en utrolig sans for gode melodier og en svært karakteristisk stemme. Han har gitt oss leganariske Kokken Tor, Hjernen er alene, Glemte minner og ikke minst Neste sommer. Dessuten er han sammen med Lillebjørn Nilsen en av de få som greier å synge pent om Oslo by. 

 


1. Jan Eggum

jan

Førsteplasser inngår ofte under vignetten «ingen over, ingen ved siden». Det gjør ikke denne, for jeg var usikker på hvem jeg syns er den ypperste poeten og låtskriveren av Jan Eggum og Lars Lillo Stenberg. Imidlertid lar vi fartstid og patriotisme seire, og plasserer Jan Eggum øverst. I over tretti år har han utgitt fantastiske låter og ditto tekster, og det virker som det aldri blir tomt inni ham. Han laget fantastiske låter på 70-tallet, og han lager fantastiske låter i dag. «Du kjenner ikkje meg», «Då skal eg komme», «En natt forbi», «Heksedans» og «Lillebror Per» er noen av mine favoritter. Det er heller ikke negativt å ha på CVen at han var med i Gitarkameratene (de ekte og beste som synger egne låter og ikke tarvelige covre).

 

Honorable mention:
Sigvart Dagsland
Kari Bremnes
Lillebjørn Nilsen
Åge Aleksandersen
Ole Paus
Rolf Løvland
Arne Bendiksen
Espen Lind

 

P.S. Prosjektet som ble startet med forrige blogginnlegg er en stor sukksess. Grisen er snart full og klar til å fylles opp igjen :-) D.S.

Man in the mirror

«Fattigdommen dreper våre medmennesker i sør, men vi gjør nesten ingenting for å hjelpe. Og du, du drikker kaffen din og klikker videre. Hvordan kan du det?»

Slik starter en kronikk av psykolog Sivert Straume i BT for noen dager siden. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt poeng han har, og hvor mye dette traff meg.

Et vanlig ressonement om verdens fattigfomsproblematikk tror jeg går for seg omtrent sånn:
Det er mange fattige i verden. Skulle ønske vi en gang for alle kunne gjort noe med dette. Jaja. Jeg har jo et fadderbarn i Redd Barna. Også kan jeg jo ikke ta innover meg all verdens elendighet.

Det finnes nok mange variasjoner av dette ressonementet, men jeg tror fellesnevneren er at det vi måtte føle av solidaritet forsvinner raskt i den gode gamle jaja-hva-kan-nå-jeg-gjøre? Vi putter pliktskyldigst noen kroner på bøssene til noen innsamlingsaksjoner i ny og ne, gir kanskje penger til en organisasjon fast hver måned og bekymrer oss i det hele tatt ganske lite for det som faktisk er realitenene:
- 1 mrd mennesker i verden sulter
- I Sør-Asia lever 25 % av befolkningen, 500 millioner, i absolutt fattigdom, det vil si for under 1 dollar om dagen. 
- 15 millioner barn har mistet mor, far eller begge foreldrene på grunn av hiv/aids
- 45.000 mennesker dør hver måned som følge av krigshandlinger i Kongo
- Til en hver tid blir minst 300.000 barnesoldater helt ned til åtteårsalderen utnyttet i væpnede konflikter rundt om i   verden.
- 93 millioner barn i grunnskolealder går ikke på skole

- 44.000 mennesker dør av sult hver dag. Hver dag. 16 ganger mer enn antallet mennesker som døde under   terrorangrepet 11.09.2001, som Vesten anser som sin største katastrofe de siste ti årene. HVER FUCKINGS DAG!

 

indianpoverty


Så hva er meningen med å ta opp dette her? Jeg vet ikke helt. Eller jo. Nå løy jeg. Jeg vet hva som er meningen. Jeg har tenkt litt de siste dagene, og etter å ha tenkt for sikkert femhundredeogførtifjerde gang i mitt liv «nei, jeg kan vel ikke gjøre mer enn jeg gjør», så har jeg innsett at det kan jeg da vitterlig. Jeg kan gjøre en god del mer selv. Jeg kan også forsøke å få med meg en del andre, og da snakker vi jo om at jeg faktisk kan utrette noe som monner, gjør vi ikke?

Så hva er det jeg kan gjøre? Forsåvidt alt fra å verve meg til «felten» i forskjellige organisasjoner, til å begynne med kakelotterier og frivillig arbeid her hjemme. Men det er ikke noe av et jeg skal. Jeg skal avgiftsbelegge mitt eget forbruk. Jeg skal gi mer penger. Hvor mye man enn måtte hate det, så lever vi i en verden hvor penger har ufattelig mye makt. Også til å avskaffe fattigdommen. Og jeg skal få med meg flere på det.

Jeg skal snart fortelle hvordan, men la meg først slenge litt drit om noen vanlige innvendinger mot det å gi penger til fattige land (bistand):

Bistand løser ikke årsakene til fattigdom.
Dette er i stor grad feil. Enkelte ting, slik som korrupsjon, lave råvarepriser og manglende adgang til vestens markeder (proteksjonisme) kan ikke løses direkte med bistand. Men svært mye kan løses med bistand. Vaksinasjonsprogrammer, tilgang på mat og medisiner, utdanning, helsevesen, infrafrukstur og sletting av u-landsgjeld er eksempler på ting som kan løses ved hjelp av bistand.

Bistanden går bare i lommene til lederne i korrupte regimer.

Feil. Det meste av dagens bistand går til konkrete prosjekter. At bistand i enkelte tilfeller går rett fra stat til stat og kan «snikes unna» av korrupte ledere, er ikke et argument for å slutte med bistand – det blir som å si at vi skal slutte med trygdesystemet vårt fordi enkelte utnytter det.

Bistand er bare å kjøpe seg god samvittighet.
For meg er dette faktisk et litt irrelevant tema. Det er interessant for fagfeltene antropologi, psykologi og sosiologi, men har liten real-politisk relevans. Hvis det var du som satt i Afrika og hadde aids og levde av mat du fant på en bossfylling, hadde du brydd deg om hvorfor det kom en fyr forbi og gav deg mat?

Jeg kan ikke gjøre noe alene. Det nytter ikke.

Dette er vel klassiskeren. En provoserende variant er også «når vi ikke kan hjelpe alle, bør vi ikke hjelpe noen». Haha. Ville du sagt nei takk til en vesentlig heving av levestandarden din fordi naboen ikke fikk det?

Vi har nok av vanskeligstilte folk å hjelpe i Norge.

Her gir jeg bare ordet til Tor Økland Barstad:
«Dette argumentet møter jeg stadig vekk, og det er ikke rart. En tur i Oslo sentrum er bevis nok for at det finnes mennesker i Norge ikke har det bra. Men at både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige i utlandet omhandler å hjelpe fattige betyr ikke at det er nettopp disse to tingene vi må sette opp mot hverandre. Hvorfor ikke sette hjelp av Norges fattige opp mot å bygge operahus, øke det private forbruket blant det store flertallet av oss som har mer en nok fra før, subsidiering av landbruket, eller massevis av andre ting? Det går så mye penger til så mange ting som er mindre viktig enn både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige globalt at det ikke er vits å sette akkurat disse to utfordringene opp mot hverandre.»

Vel vel. Jeg skal nå avsløre planen min som har falt inn i hodet mitt: I løpet av et år er jeg X ganger ute og kjøper øl (vi lar det stå X inntil videre siden mamma leser bloggen min). Hver gang er jeg sammen med gjennomsnittelig Y andre venner og bekjente. I snitt kjøper vi Z øl hver. Planen er ganske enkel: Hver gang jeg er på byen fra nå av, skal jeg istedenfor å spandere en øl på en eller annen venn eller pen jente, spandere en «øl» (altså pengene en øl koster) på en sparegris. Jeg skal også oppfordre dem jeg er med til å gjøre det samme. Når året er omme, skal jeg sende pengene til Redd Barna. 

«Din pretensiøse naive fjuskefant» sier kanskje du. «Jeje, whatever» svarer jeg, og oppfordrer deg til å bli med. «Skal vi kjøpe oss god samvittighet» sier du kanskje da. «Nei, vi skal bare være litt greie», svarer jeg. Er du med? 

OK, nå skal vi regne litt. At jeg er ute en gang i uken er nok ingen overdrivelse (sorry, mor). Av og til er jeg ute med mange, av og til med noen få. Men la oss (siden jeg ofte er ute med masse korfolk på en gang) si at det er snakk om 10 stykker i snitt. La oss så si at vi drikker i snitt 5 enheter (nå er jeg altså konservativ i alle anslag både siden mamma leser dette, og fordi man visst skal være konservativ med budsjetter). Grunnen til at jeg tar med dette momentet er for å si at å «ofre» en øl kun er snakk om 20% av det du allerede har brukt denne kvelden. La oss endelig si at en øl koster 50 kr i snitt. Da blir regnestykket som følger:
10 personer gir 50 kroner 52 ganger (uker) = 26.000,- kroner. Det er mye penger, det. Og det er MYE mer i Uganda enn det er i Norge.

Og det er altså hvis bare jeg greier å gjennomføre det. Hvis jeg får med meg fire stk på å gjennomføre noe liknende, snakker vi 100.000. Hvis det sprer seg til 40, er det snakk om en million kroner. Ikke kom og fortell meg at det ikke hjelper. Det kan forandre livene til mange. Tanken kan selvfølgelig gjennomføres på mange forskjellige måter – jeg er fullstendig klar over at ikke alle drikker like mye øl som meg. Poenget er å dele bittelitt av noe vi bruker mye penger på; det kan være en krone i en kopp ved sien av kaffetrakteren hver gang du lager kaffe, en tier hver gang du er på butikken og handler eller en femmer hver gang du kjøper en bolle/is/snop/presang til barna/barnebarna dine.

Hm. Dette ble vel lett det lengste innlegget på bloggen min. Men det er vel lett det viktigste også. La meg bare si to viktige ting til slutt:

1. Dette handler ikke om politiske eller religiøse preferanser. Nestekjærlighetsbudet, gjengjeldelsesprinsippet, altruismen – kall det hva du vil – finnes i alle religioner og livssyn, fra kristendom til islam, fra livsyns-humanismen til buddhismen.
2. Nå prøver jeg på noe. Hvor mange ganger har ikke du og jeg hatt store planer om å redde verden, men ikke prøvd å gjennomføre dem? Er ikke livene til de folkene jeg kan hjelpe viktigere enn min frykt for at noen folk skal synes jeg er teit og skinnhellig, eller frykten for at mamma vil kanonisere meg?

Let's play.








http://www.oljefondettilbistand.com/
http://www.unicef.no/page?id=0 
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Mens-vi-gir-blaffen-901056.html 
http://www.reddbarna.no




Bybanen

Hei og hopp! Etter ferietid og flytting er det på tide å aktivisere bloggen igjen! Jeg er imponert over at 8-10 personer har surfet innom bloggen daglig når det har vært stillstand i to uker :-) 

Siden sist har jeg vært på familieferie på hytten i Volda (stramt feriebudsjett due to tur til NY&LA i oktober), vært med å ta en laks på 7,5 kg, blitt skjelt ut av huseieren min, flyttet inn i ny kåk, sovnet på sofaen, drukket øl, trent og spist frokost.

Nok om det. Etter mye listeskriving i det siste (det skal det bli mer av, altså), er det tid for å være litt politisk igjen. I dag har jeg tenkt å slå et slag for bybanen. Jeg hopper galant over vedtatte fakta som at kollektivtrafikken i denne byen suger, at bussene er gamle og at det noe drit å ta bussen - om et år står vår kjære bybane ferdig :-D

Det som er casen er at mange er kritiske til farten på bybanen - snittfarten vil visstnok være ca 28 km/t, noe som vitterlig høres vannvittig treigt ut. Dette har jeg selv vært kritisk til. Men for å si som Abraham Lincoln - "jeg gir ikke meget for en mann som ikke er klokere i dag enn han var i går" - det er altså ikke en skam å skifte mening, tvert i mot. Nå har jeg nemlig lest meg opp litt ;-)

Snittfarten regnes ut inkludert tidene banen står stille på stoppene. Dette gjør at den reelle snittfarten er langt høyere. 22 minutter til Nesttun er ikke raskt, men det er akseptabelt - man kan fort bli stående i både 30 og 40 minutter i kø til byen i rushtiden. Har man da en bil med fancy kjørecomputer, vil man se at snittfarten er langt lavere. I tillegg går man av i byn et kvartal fra torgallmenningen, i motsetning til i dag hvor man bruker fem minutter på å parkere på bystasjonen og fem minutter på å gå bort til byn etterpå. Journalist Per Gunnar Alfheim krevde i et innlegg i Bergens Tidende 9. juli en snittfart på 60 km/t. Dette er fullstendig urealistisk - det er omtrent den snittfarten man oppnår ved å kjøre i lovlig tempo med bil fra Bergen til Voss. Med tanke på at bybanen faktisk skal stoppe 20 ganger på hver tur, og dessuten helst ikke kjøre ned og drepe folk, er det ikke så veldig realistisk å kjøre i 90 km/t når den faktisk er i bevegelse. 

Mange store samferdselsprosjekter (f.eks. byggingen av flytoget, flytting av hovedflyplass og byggingen av Lærdalstunellen) møtes med sterk kritikk i planleggings- og byggingsfasen, for så å bli umåtelig populære når de er ferdig. Så sant bybanen går ofte (den skal den) og er punkltlig (det må den), vil den bli en enorm sukksess.

Og da er vi fremme med min profeti som er poenget med denne miniargumentasjonen som her er presentert: Bybanen vil bli populær og øke kollektivbruken i Bergen betraktelig. Den vil bli en sukksess. Sann mine ord. Hvis dette ikke er tilfelle om 5 år, skal jeg spise hatten min og spandere en øl på alle som kommenterer dette innlegget.

brostrc3b8mmendes08

 

Tidenes 50 beste låter - de 25 beste - this is it...

Først må jeg si: Hvis du ikke har lest det forrige innlegget, må du lese det først :-)

Da har vi kommet til den øverste delen av listen over de 50 beste låtene gjennom tidene. Toppen er naturlig nok dominert av store helter som Michael Jackson og Elton John, og ikke minst de som definerte moderne popmusikk: The Beatles.

Bare for å være på den sikre siden, presiserer jeg at listen begynte på 50. plass og nå tar for seg plassene 25. til 1. - ble litt usikker på om noen misforstod det jfr Auduns kommentar på forrige innlegg.

Let's get down to business!


25. Beach Boys – Surfin' USA ( Surfin' USA, 1963): Etter min mening den største partylåten til dette legendariske bandet. 

24. Beatles - The long and winding road (Let it Be, 1970): Ble Beatles' siste nr 1 hit i USA, og markerte slutten på et eventyr som på mange måter varte alt for kort. Utrolig vakker sang.

23. Amy Irving – Why don't you do right (Who Framed Roger Rabbit soundtrack1988): En låt som under sterkt tvil kommer inn på listen – ikke fordi den ikke er fet, men fordi det strengt tatt er en jazz/blues-låt. Men siden den kom i en film i 1988, og siden den er skrevet i 1936 da jazz var pop, kommer den med. Det tighteste balladen ever. Så syyyykt fett piano spill. Så j....lig tight trommespill. Så deilig bass. Du kan høre den her.

22. Guns N' Roses – Knocking on heavens door (Use your Illusion II, 1991): Tidenes start-fill på trommene etter 14 sek. Less is more! Ekstremt fet gospel-koring på slutten. Enkelt, tøft, rocka, legendarisk. En av tidenes cover-låter.gunsnrosesuseyourillusion2a

 

21. Take 6 – A quiet place (Take 6, 1988): Laget av Ralph Carmichael. Ord strekker ikke til. Hør den. 

20. Elton John - Someone Saved My Life Tonight (Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy, 1975): Så er vi i gang med min store helt, Elton John. En fantastisk låt som takket være meg ble en av de store klinelåtene på klassefestene våre i 6. klasse :-p

19. Radiohead – Creep (Pablo Honey, 1993): Her blir det sikkert litt pepper. Men jeg synes dette er Radioheads feteste låt. Var deres debutsingle i 1992. Her er forresten deres cover av Nobody does it better - nr 37 på listen over tidens beste låter.

radiohead

 

18. Chicago: You're the Inspiration (Chicago 17, 1984): Som nevnt i mitt forrige innlegg, re-oppdaget av meg for noen år siden. Deres feteste låt fra ders plate nr...ja, nr 17, selvfølgelig.

17. Beatles - Here, there and everywhere (Revolver, 1966): Mmmm. Vakkert.

16. Dreamteather – Misunderstood (Six Degrees of Inner Turbulence, 2002): Den nyest oppdagede låten som får plass på denne listen. Genial sang, genial tekst.

15. Elton John - Take me to the pilot (Elton John, 1970): Yes, Elton John blir det altså litt av nå som vi nærmer oss toppen. En av hans feteste pianorocklåter. Elton John var Eltons andre plate, og i praksis hans gjennombrudd med knallsterke låter som denne, Your song og The king must die.elton

 

14. Beatles - Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, 1967): Fet fet låt fra fett album. Kanskje beviset på at musikkverdenen hadde vært fattigere uten narkotika?

beatles

 

 

13. Elton John - Funeral for a friend/Love lies bleeding (Goodbye Yellow Brick Road, 1973): Åpningslåten(e) på det jeg kåret til tidenes beste album. Første halvdel er en instrumental som visstnok var musikk Elton laget da han tenkte på hva slags musikk han ville ha i sin begravelse. Jeg hadde den enorme glede av å høre den live i Skien for noen uker siden :-D Covret av noen andre helter, Dream Theater, på A change of seasons i 1995.

12. Stevie Wonder – As (Songs in the Key of Life, 1976): Hvem sa at lovesongs måtte være ballader? Beste låt fra Stevie Wonder.

stevie wonder

 

11. Eric Clapton - Wonderful tonight (Slowhand, 1977): Eric Clapton's sterkeste låt er etter min mening ikke Tears in heaven, men denne... Skrevet til Pattie Boyd to år før de giftet seg, men etter det var slutt mellom henne og George Harrison.

10. Dream Theater - The spirit carries on (Scenes from a Memory, 1999): Den feteste og vakreste låten på det som etter min mening er tidenes 5. beste album.

9. Simon & Garfunkel - Bridge over troubled water (Bridge over troubled water, 1970): Heldig stigning spør du meg – denne legendariske duoen ventet til sitt siste album med å gi ut sin beste låt.

8. Beatles – Something (Abby Road, 1969): George Harrisons beste låt, skrevet til hans kone Pattie Boyd.

pag

7. Elvis Costello – She (Notting Hill soundtrack, 1999): Jeg kan enda huske at jeg satt i kinosalen og hørte denne låten for første gang. Jeg ble bergtatt på stedet. Fett strykearr og original harmonikk: C – Eb° - F er bare så uendelig mye mer originalt enn C – C/E – F, og er med på å gjøre låten så spesiell. Cover av Charles Aznavours låt.

6. Michael Jackson – Thriller (Thriller, 1982): Ord strekker ikke til. Tittellåten på tidenes mestselgende album – det sier vel i grunn alt?

5. Queen - Bohemian Rapsody (A Night at the Opera, 1975): Ja. Hva kan man si? Kanskje historiens mest originale kommersielle låt. I struktur ligner den mest på en klassisk overture. Ballade, rock, opera... Hihi, fett. Tidenes 3. mest solgte singel.

queen

 

4. The water is wide (Skotsk folkesang, utgitt med diverse artister): En av de aller aller vakreste sangene jeg noen gang har hørt. Utgitt med diverse store artister, deriblant Eva Cassidy og Bob Dylan.

3. Elton John - Your song (Elton John, 1970): Elton John's store gjennombrudd og en av de største lovesongs noensinne. Covret mesterlig av Ewan McGregor i Moulin Rouge i 2001.

2. Michael Jackson - Man in the mirror (Bad, 1987): Den feeeeeeteste låten til mitt nest største idol. 

michaeljackson

 


1. Elton John - Goodbye Yellow Brick Road (Goodbye Yellow Brick Road, 1973): Den feeeeeeeeeteste låten til mitt største idol, og også låten som lot meg oppdage min store helt. Tidenes beste låt.

eltonjohnhi

 



Så sånn er det. Dette er tidenes 50 beste låter :-) Kanskje vi skal ha en fest hvor vi hører på alle sammen? :-)

 

 

Tidenes 50 beste låter

Etter at jeg fikk kick for å skrive lister, fant jeg fort ut at jeg måtte lage en låtliste over de beste låtene ever.. Det er ikke lett. Man skal komme på alt. Man skal rangere. Man skal høre gjennom mange låter. Det finnes uendelig mye musikk i verden, og om et år har jeg sikkert oppdaget nye låter som ville fått plass på listen.

Jeg begynte å lure på hvordan jeg skulle gjøre det. Tiår for tiår? Forskjellige kategorier? (Pop, rock, ballader, osv). Jeg endte opp med å rett og slett lage en liste på ikke mindre enn 50 låter som jeg syns er fete, fine, vakre, rocka, velproduserte osv., og som i skrivende stund kommer in på min best-of-liste. Den består av pop i viiiiiid forstand – den inneholder rock, pop, hip-hop, ballader, metal.... Men den inneholder ikke klassisk og jazz – det ville rett og slett bli for sært å sammenlikne Mozart og John Coltrane med Elton John og Beatles. Så ikke gidd å kommentere det.

Uansett. Er er de 25 første av tidenes beste låter:

 

50. Eminem - Guilty Conscience ( The Slim Shady LP, 1999): Hot hot hot hip-hop låt med to av 90/2000-tallets største stjerner, Eminem og Dr Dre.

49. Britney spears – Toxic (In the Zone, 2003): Frekk frekk produksjon. Setter jeg den på i bilen? Sjelden (i så fall med Sirenene :-p) Er det en sinnsykt perfekt produksjon? Ja.

48. Metallica - Sad but true (Metallica a.k.a. Black album, 1991): Trenger ingen kommentar, egentlig. Stildefinerende.

47. Aerosmith - I don't wanna miss a thing (Armageddon soundtrack 1998): Aerosmith fortjener en plass på listen. De har mange fete låter (Crazy, Cryin', Blind man). Men først etter 28 år sammen, i 1998, greide de å få en nr 1 på Billboard Hot 100. Forøvrig fascinerende at verdens styggeste mann er faren til en av verdens peneste damer.

46. Leonard Cohen – Hallelujah ( Various Positions, 1984): Mye covret. Jeg foretrekker originalen.

45. Abba – does your mother know (Voulez-Vous, 1979): Abba har mange fete låter. Måtte bare plukke en. Dette er den feteste jeg vet – akkurat nå.

44. Rachel Stevens - Sweet Dreams My LA Ex  (Funky Dory, 2003): Vil du lære å produsere funky poplåter? Hør på denne.

43. Boyzone - Love me for a reason (Single, 1994): Greit, sikkert litt pinlig. Men det ble utgitt mange flaue, men veldig fine boybandlåter på 90-tallet. Dette er den beste. Cover av The Osmonds.

42. Michael Jackson - Earth song (HIStory, 1995): Muligens en bombe, men den er gjort rede for i innlegget om Michael Jckson.

17earthsong

41. Paul McCartney/The Wings - Live and let die (Live and let die soundtrack 1973): Paul McCartney har gjort mye rart etter The Beatles. Dette er et hederlig unntak.

40. Lou Reed - Perfect day (Transformer, 1972): En av de mest kjente låtene til geniet. Covret av diverse artister på 90-tallet og fikk sin renessanse da.

39. De-Lillos – Glemte minner (Neste sommer, 1993): Fet fet låt, fet fet tekst.

38. Derek and the dominos - Layla ( Layla and Other Assorted Love Songs, 1970): En herlig låt av Eric Clapton. Den første (eller egentlig siste :-p) på listen av tre låter som omhandler Pattie Boyd, Eric Clapton og George Harrisons store kjærlighet.

37. Carly Simon – Nobody does it better a.k.a. The spy who loved me (The spy who loved me soundtrack, 1977): Tidenes vakreste James Bond-låt (og en av de feteste filmene også).

spywho

36. Beatles - I saw her standing there (Please please me, 1963): Første spor på debutplaten til Beatles, som jeg har fått et enda mer kjærlig forhold til etter at Sirenene fikk den på repertoaret :-)

35. Secret Garden - You raise me up (Once in a Red Moon, 2002): Ja, det er faktisk Rolf Løvland som har skrevet den. Covret over 100 ganger, bl.a. Av Josh Groban og Westlife. Fyren har søren meg teft for gode låter, og har skrevet to av Norges tre Grand Prix-vinnere. 

34. Jan Eggum - Du kjenner ikkje meg: Usikker på hvilken plate den først kom på, men den var ihvertfall med på Ekte Eggum, 2001. Utrolig fin melodi, utrolig fin tekst. Er den ekkel? Nei.

33. Huey Lewis and the News - The Power of love (Back to the Future: Music from the Motion Picture, 1985): Den største partylåten jeg vet. Sett den på rundt midnatt på festen, og alle er på dansegulvet.

32.Britney Spears - Hit me baby one more time (Hit me baby one more time, 1999): Britney's gjennombrudd, den gangen hun var søt og uskyldig og ikke skulle ha sex før ekteskapet. Er det en sykt fet låt? Ja. Er det litt flaut? Kanskje.

onemoretime786644i

31. Nirvana – Smells like teen spirit (Nevermind, 1991): Hva kan jeg si? Legendarisk låt fra legendarisk plate fra et band som sikret seg ikon-status da Kurt Cobain begikk selvmord 27 år gammel i 1994.

30. Bryan Adams - Please forgive (So far, so good, 1993): Vakker låt med avansert harmonikk til pop å være. Mmmmmm...F#7b9...mmmm....

29. Stevie Wonder – Sunny (uant hvilket album): Lekker låt med en stor mann. Cover av Bobby Hepps låt fra 1963, ble skrevet dagen etter JFK ble myrdet.

portjfk

28. Earth, wind and fire - After the love has gone (I Am, 1979): Check it out!

27. Chicago - Hard to say I'm sorry (Chicago 16, 1982): Chicago ble re-oppdaget av meg for 3-4 år siden. Utrolig vakker låt.

26. Jackson 5 - I want you back (Diana Ross Presents The Jackson 5, 1969): Hva kan jeg si? Motown-historie.

jackson51

Jess, det var de 25 første... Følg med på forsettelsen!

10 beste album ever

Å skrive liste var gøy. Og siden jeg sitter hjemme og knasker penicillin og drikker hostesaft, har jeg hatt tid til å gjøre masse tankearbeid, research og skrivearbeid for å lage dette umulige innlegget: Å kåre de 10 beste platene ever. 

La oss først som sist innrømme at dette blir svært subjektivt. Vi kunne heller kalt det "de 10 platene som har betydd mest for meg" eller "de 10 platene jeg ville tatt med meg på en øde øy". Her er reglene:

- Det er album i sin helhet det er snakk om. Det vil si at jeg ikke kan ha med et album pga en låt eller to. Disse kommer vi tilbake til i innlegget om de 10 beste låtene ever. Dette forklarer hvorfor jeg f.eks. ikke har med noe av Stevie Wonder eller Beatles - artist/band jeg elsker, men som jeg ikke har oversikt over platene til.

- Det er ikke lov med mer enn én plate pr. artist

- Albumet skal gi legendariske minner og/eller følelser, noe som er grunnen til at det kun er med én plate fra 2000-tallet. De som er nye eller oppdaget de senere år, er med etter kriteriet kick-ved-aller-første-gjennomlytting. Det er nemlig et sjeldent fenomen.

De platene jeg nevner er her must-have. Se den som en sterk anbefaling, eller kjør i alle fall innom spotify og sjekk dem ut. Ok, da kjører vi i gang:

 

1. Goodbye Yellow Brick Road - Elton John, 1973

1 goodbye yellow brick 1973 91 plass p rsm

Elton John er mitt største musikalske forbilde, og dere som kjenner meg skjønner at han må havne øverst. Det er heller ingen tvil om at det er nettopp dette albumet jeg må velge. Den inneholder låten med samme navn, låten jeg oppdaget Elton John gjennom da jeg var 10 år. Den inneholder noen av hans sterkeste låter som alle kjenner; Candle in the Wind, Bennie and the Jets og Goodbye Yellow Brick Road, i tillegg til hits for nerds like me; Funeral for a Friend (Love Lies Bleeding) (som jeg hørte live i Skien 20. juni!) og Grey Seal. Platen fikk forøvrig en fin-fin 91. plass på RollingStoneMagazin's kåring over tidenes 500 beste album i 2003.

 

 

2. The Cure - Keith Jarret Trio, 1991

2 thecure 1991
Uten tvil den jazzplaten som har betydd mest for meg. Keith Jarret er den pianisten som har påvirket og utviklet meg mest. Det er nesten flaut å si det, for han er så insane god at sammenlikningen er patetisk. Han er etter min mening større enn Bill Evans. Jeg ble frelst da jeg hørte Blame it on my youth fra denne platen for 10 år siden, og platen fulgte meg gjennom min tid på musikklinjen. Blame it on my youth var den første låten jeg spilte på Langhaugen, og ringen ble sluttet da jeg spilte den på eksamenen min i piano, og var den som ble trukket frem av min sensor som den beste låten jeg spilte.

 

 

3. Thriller - Michael Jackson, 1982

3thrillermichaeljackson

Hva kan jeg si? Tidenes mestselgene album fra tidenes pop-ikon. Les mer om M.J. i mitt forrige innlegg. Belønnet med 20. plass på RollingStoneMagazin's kåring.

 

 

4. Metallica (a.k.a. Black Album) - Metallica, 1991.

4 metallicablack 1991 22 millioner solgte 252

Det første albumet på denne listen jeg kan huske kom. Jeg var 9 år, kompisgjengen kom hjem fra karneval og satt på MTV, og jeg hørte Sad But True for første gang. Det rocket så sinnsykt vilt. En del folk som tror jeg bare hører på kormusikk er overrasket over at jeg liker såpass hard rock. Forklaringen er enkel: Musikken er melodiøs og fengende. Og da kan jeg jo samtidig presentere mitt musikk-mantra: Det finnes ikke dårlige sjangre, bare dårlige låter. Dette er en deilig plate med svært sterke låter. Endte på 252. plass på RollingStoneMagazin's kåring.

 

 

5. Scenes from a Memory - Dream Theater, 1999

5scenesfromamemory 1999

Dette, sammen med neste, er vel den platen som har levd kortest i min bevissthet. Jeg ble introdusert for dette prog-rock-heavy-metal-bandet for 2-3 år siden. Jeg kjøpte 4 plater på rappen og ble bergtatt. Dette er det mest komplette albumet jeg noen gang har hørt. Ekstremt musikalsk (de blir ofte kritisert for å være for "flinkis"), ekstremt fascinerende story. Løp og kjøp!

 

 

6. Edvard Grieg. Choir music - Det Norske Solistkor/Grete Pedersen, 2007

6 solistkoret 2007
Obs. Fant ingen skikkelige bilder. Mange er kanskje forundret over at jeg som den kormannen jeg er ikke har kommet med noe kormusikk før nå. Sannheten er at jeg ikke liker kormusikk på plate. Den mister en viktig dimensjon når man ikke ser og hører koret live. Det kan man vel egentlig si om all musikk. Men her er i hvert fall den komplette kor-platen: Norges beste kor synger Norges beste musikk dirigert av Norges beste dirigent. Det måtte jo bare ble bra, det.

 

 

7. The Slim Shady LP - Eminem, 1999.

7 eminemtheslimshadylp 1999 273 p rolling stone

Et annet album jeg kan huske ble utgitt. Jeg husker faktisk at jeg står der i butikken og kjøper den. Kanskje mest fordi jeg sa "jeg skal ha den nye platen til Slim Shady". Jaja. Er ikke lett når mannen har minst tre navn. Eminem har mye til felles med Elvis og Michael Jackson når det gjelder å bringe "svart" musikk ut til "alle". Så kan man mene hva man vil om det. Fett ble det i hvert fall. Han er hyllet for sin "flow" og for sine realistiske tekster. Fikk 273. plass på RollingStoneMagazin's kåring.

 

 

Fairytales - Radka Toneff/Steve Dobrogosz, 1982

8 fairytrales 1982

Tidenes vokaljazz-album. Norske Radka Toneffs melankolske stemme med Steve Dobrogosz' minimalistiske pianospill er bare fullstendig genialt. Hun levde kunstnermyten fullstendig ut, og begikk selvmord 30 år gammel, samme år som denne platen kom ut.

 

 

9. Chet Baker with 50 italian strings - Chet Baker, 1959

9 chet baker 50 italian strings 1959

Den første jazzplaten jeg ble forelsket i. Chet bakers slepne sang og melankolske trompetsound har blitt forsøkt kopiert av mange, uten hell. En nydelig og veldig easy-listening plate. Definisjonen av coooooool jazz, spør du meg.

 

 

10. Doggy Style - Snoop Dogg, 1993

10 doggystyle 1993 800000 frste uke

Debutalbumet til den berømt rapperen Snoop Dogg, oppdaget av meg først i 1999 (platen, altså). Han er hyllet for sin "flow" og for sine realistiske tekster, på samme måte som Eminem. Han har også til felles med Eminem at han har samarbeidet mye med Dr. Dre, og det faktum at han var aktivt med på Dre's plate The Chroic (1992), bidro til å gjøre ham kjent, slik at dette albumet solgte i nesten 1 million eksemplarer på en uke! Definisjonen av fet hip-hop.

 

Peace out - løp og kjøp!

Michael Jacksons beste låter

Det er sagt og skrevet mye om Michael Jackson etter at han døde 25. juni.  Alt for mye, spør du meg. Altfor mye om hva som egentlig foregikk inne i hodet på M.J., alt for mye om M.J. som en slags gud, altfor mye om sinnsforvirrede mennesker som hyler på åpen gate over en mann de aldri hadde truffet. 

thrillermichaeljackson

Det er ganske enkelt skrevet for lite om musikken hans. Michael Jackson var faktisk ikke Gud (selv om det virket sånn når Andrae Crouch Gospel Choir sang "Soon and very soon, we are going to see the king" under minnestunden) - han var "bare" et ufattelig musikalsk geni. Sammenlikningen med Elvis er overflødig, spør du meg. Det er Bach og Beethoven som må nevnes i samme åndedrag når man skal forsøke å beskrive M.J.s påvirkning på musikkhistorien. Riktignok ligger The Beatles og Elvis fremdeles foran M.J. på best-selling-artist-of-all-time-listen. Men jeg vedder på at det er forandret innen et par år fra nå. Han har solgt 750 millioner plater, og har "bare" 250 mill opp til Beatles og Elvis. Det kommer til å skje. Han vil nå nye generasjoner i en helt annen grad enn Elvis, Beatles og hvem som helst andre for den saks skyld. Albumet "Thriller" er tidenes mestselgende album, det har alene solgt like mye som Bruce Springsteen (visstnok "The Boss") har solgt hele sin karriere. Det sier litt.

Inspirert av Audun har jeg lenge hatt lyst til å lage en liste over et eller annet. Men jeg har ikke hatt noe å lage liste over. Endelig har jeg det. Her er Michael Jackson 5 beste låter. Han skrev ikke alle låter selv, men er uansett mannen bak å gjøre dem berømt. Jeg er dessuten redd for at M.J. ikke alltid er kreditert for ting han burde krediteres for (f.eks. mener mange at Quincey Jones var hjernen bak alt, noe man skjønner er helt feil når man hører på demoene M.J. laget selv). Uansett, her er listen:

1. Man in the Mirror. Ingen over, ingen ved siden, spør du meg. Et latterlig enkelt, men latterlig viktig budskap - pakket inn i en ganske enkel, men akk så genial låt.

2. Thriller. Tittellåten fra historiens mestselgende album. Need I say more? Absurd tekst og historie, latterlig genial låt.

3. Black or White. Det siste av M.J.s "4 store" album, "Dangerous", er det eneste jeg kan huske kom. På kasett, selvfølgelig. Black or White er en låt full av enkel, men viktig (dobbelt)moral. En av 90-tallets største hits.

4. Heal the World. Folk som kjenner meg vet jo at jeg er glad i pompøse ballader. Kommer med på listen delvis av samme kriterier som nr. 1, delvis av samme kriterier som nr 3. og delvis fordi Michael Jackson selv uttalte at det er sangen han er mest stolt over å ha skapt.

5. Earth song. I shit you not. Dette er min generasjons Michael Jackson-hit. Riktignok kan jeg altså huske at "Dangerous" kom. Men likevel. Nå var jeg 15 år, midt i tenårene. Nok en pompøs ballade med redd-verden-tema. Og fy søren så frekt å kombinere opera, gospel, blues og pop. Og fy søren så frekk video.

Honorable mention: Billie Jean, Beat it, We are the world, Bad, Dangerous, The way you make me feel.

 

 

Jeg HATER bussen

Jeg innrømmer det gjerne. Mitt image som miljøbevisst harmonerer dårlig med mitt forhold til bussen her i Bergen. De sjeldne gangene jeg tar bussen, blir jeg minnet på hvor mye jeg hater det; hvor sjelden den går, hvor lavt servicenivået er og ikke minst hvor treigt den går.

I går skulle jeg ta bussen fra Skuteviken inn til sentrum. Den 1,5 km lange turen koster 24 kroner. Fett nok. Jeg måtte vente i 20 minutter på et stopp som visstnok ligger på en strekning med noe av den tetteste avgangshyppigheten i byen. Ikke fett nok. Da bussen kjørte forbi stoppet jeg skulle av på i Nygårdsgaten, fordi denne ruten visstnok ikke stoppet der, nektet sjåføren å slippe meg av før vi var kommet bort til Bystasjonen. Skikkelig ufett. 

De 24 kronene som skulle spare meg for en 15-20 minutters spasertur, ble altså til 20 minutters venting, 5 minutters busstur, en sur sjåfør og 5 minutters ekstra gåtur. Er det rart folk ikke tar bussen?

Det er ikke de 24 kronene jeg er sur for. Hadde jeg bare fått noe for pengene, kunne jeg godt betalt mer. Tide hevder at deres undersøkelser viser at folk i liten grad er opptatt av pris - det vi er opptatt av er avgangshyppighet (frekvens) og effektivitet (hvor fort vi kommer fra A til B). Selv vil jeg legge til at jeg forventer et minimum av service. Om så bussen hadde vært gratis, hadde det ikke vært stort flere som tok den. Det er jeg selv et levende bevis på. Da jeg kjørte buss for Tide de tre første årene jeg studerte, hadde jeg frikort på bussen. Jeg brukte det så og si aldri. Jeg tok ikke mer buss da enn jeg gjør nå. Fuck bussen!

OK, så langt høres dette ut som et FrP-statement. Det er det ikke. Jeg har full forståelse for at Tide må drive kommersielt forsvarlig. Men det er nettopp det som er problemet. Å få til et effektiv kollektivtrafikk er et politisk ansvar. I Oslo koster buss/trikk/t-bane omtrent det samme som her. Men de har langt hyppigere avganger, mer effektivt billetteringssystem og bedre fremkommelighet.  Hvorfor? Jo, det skal jeg si dere. I Oslo er 50% av inntektene til til buss/trikk/t-bane subsidier. I Bergen er disse subsidiene på 6-7%. Hadde Tide fått det samme, ville man med andre ord sannsynligvis kunne doblet frekvensen på hver bidige rute i Bergen, hver eneste dag. 

Hva skyldes dette? Nei, det kan du si. Flytt Stortinget til Bergen, sier bare jeg.

Måtte hell, lykke og subsidier følge Bybanen, sånn at den blir effektiv, har høy frekvens på avgangene og inviterer folk til å bruke den- fordi det er billigere og raskere enn å kjøre bil.

Antichrist

Spoileralert! Hvis du har tenkt å se Antichrist og ikke liker å lese om innholdet i filmer før du ser dem, slutt å lese nå.

antichristampost143712a

OK, du er tydeligvis interessert i å lese videre. For en uke siden så jeg den sagnomsuste og omdiskuterte filmen Antichrist av Lars von Trier. Jeg tenkte allerede før jeg så den at den fortjente et blogginnlegg. Men jeg måtte ta tiden til hjelp for litt bearbeidelse først. For å ta en tabloid oppsummering:

1. Antichrist er uten tvil en av de mest jævlige filmene jeg noensinne har sett (noe som ikke nødvendigvis betyr at filmen er dårlig).

2. Antichrist starter med den vakreste scenen jeg noensinne har sett på film (noe som ikke nødvendigvis betyr at filmen er bra).

3. Lars von Trier er åpenbart helt og fullstendig riv ruskende gal (noe som ikke sier noe som helst om filmes beskaffenhet).

Da er vi klar for en litt mer gjennomtenkt omtale av de tre punktene:

1. Av og til syns jeg det er greit å lage fryktelige scener. Parentesen på punkt 1 henspiller blant annet til filmen Pianisten - en av de jævligste filmene jeg har sett, men også en av de beste. Jeg tror ikke det går an å beskrive krigens gru uten å forsøke å vise hvor forferdelige ting som skjedde. Dermed er jeg åpen for at ubehagelige scener definitivt kan ha sin plass på lerretet. Spørsmålet er om de har det i Antichrist. Så eksplisitte sex-, volds-, tortur- og selvskadingsscener tviler jeg på at jeg noensinne får se igjen. Er disse scenene nødvendige? I mine øyne er svaret nei. I von Triers øyne er svaret åpenbart ja. Spørsmålet er om han syns det er nødvendig for filmen, eller for blesten om den. Jeg heller mot det siste.

2. Antichrist starter med den vakreste scenen jeg noensinne har sett på film. Jeg bare gjentar det. For det er ingen tvil om at åpningsscenen er stor kunst. Jeg kan anbefale alle som ikke orker å se filmen å betale 100,- kroner for å se åpningsscenen, for så å forlate lokalet om du ikke er interessert i å se peniser som blir knust med vedkubber og kjønnslepper som klippes av. Det høres ekkelt ut, syns du ikke? Det er det. Men åpningsscenen er så vakker at jeg ikke har ord. Så jeg slutter å skrive om den nå.

3. Lars von Trier lever ut kunstnermyten til det fulle; han driter godt i hva jeg og du syns, sliter med alvorlige vrangforestillinger (han uttalte blant annet at det var Gud som hadde bedt ham om å lage denne filmen) og lager kunst som folk skal mene noe om. Det siste klarer han definitivt. Jeg er overbevist om at fyren er fullstendig skrullete. Antichrist består mer av løsrevne tablåer enn noen skikkelig handling. Han skildrer det mest destruktive i menneskesinnet så overbevisende at man ikke er et øyeblikk i tvil om at han har vært der selv. Det mest komiske utslaget av galskapen er en snakkende rev. Da begynner man bare å le. Det at han er gal har jo ikke så mye med filmen å gjøre. Jeg bare følte for å nevne det.

 

Hva handler Antichrist om? Jeg aner ikke. Nettopp det er vel kanskje mitt største ankepunkt mot filmen - den vil meg ikke noe. Dette er noe man aksepterer av komedier, men ikke av filmer som pr definisjon er seriøse - da ønsker jeg meg et budskap. Det får jeg ikke. 

Antichrist har blitt hyllet, avskydd og belønnet med både enere og seksere på terningen til anmelderne.  Den anmeldelsen som harmonerer mest med mitt syn er denne treeren her.

Filmen er avskyelig og vil meg ingenting. Terningkast 1. Filmen inneholder det vakreste scenen jeg noen gang har sett. Terningkast 6. Totalt sett er filmen verdt å se, men egentlig helt streit. Terningkast tre til fire.

Lyntog i Norge?

En kar ved navn Øystein Sjølie skriver her om hvor ulønnsomt det vil være å lage lyntog i Norge. Det er ikke første gang han er ute og hytter med neven mot mennesker som er litt mer visjonære (les: lyntogforkjempere). Jeg kan for lite om både økonomi, teknikk og jernbanebygging til at jeg kan uttale meg spesielt konkret om saken.

Det jeg imidlertid ønsker å uttale meg om, er kapitalisters irriterende evne til å måle alt i penger. Resonnementet er så enkelt at en tre-åring kan følge det:

1. Lyntog blir ikke lønnsomt

2. Da må vi ikke bygge lyntog.

lyntogfullarticle

Hm... Vent litt. Skal det være lønnsomt å kutte klimautslippene? Det er jo fett hvis det er det, men hvis ikke, må vi ikke gjøre det likevel? Retorikken er ufattelig skummel spør du meg, og kan brukes til å argumentere for mye rart:

- Avskaff folketrygden.

- Privatiser helsevesenet og la folk betale det de trenger av helsetjenester.

- Bruk fosterdiagnostistikk så vi slipper å få funksjonshemmede inbyggere.

- Kommersialiser all kunst og kultur.

- Avskaff all bistand - hvis noen fattige land går under, blir det lettere for resten av verden å klare seg.

- Osv osv.

Jeg tror og håper inderlig ikke at dette er standpunkt Øystein Sjølie står for.  Enkelte av momentene blir ekstreme selv for mørkeblå partier. Poenget mitt er egentlig såre enkelt: SLUTT Å MÅLE ALT  I PENGER DA,  FOR SVARTE!

Jeje, nå blir jeg vel beskyldt for å være en jævla sosialist. Men det er jeg ikke. Jeg kunne bare tenke meg et litt høyere nivå på refleksjonene hos enkelte synsere. Det finnes ting som må gjennomføres selv om det ikke er økonomisk lønnsomt. F.eks. å behandle syke mennesker. Eller å bygge skoler. Eller å redde verden. Muahaha. Bruk hodet - vi har bare en kommode!

Pis out.

 

P.S. Lurer på om Sjølie har barn. Det er skikkelig ulønnsomt.

 

En historie om en tur

Jeg har nå akkurat kommet hjem fra Tromsø, etter å ha gjennomført min siste eksamen noensinne. Hm... Jeg tror ikke helt på det selv en gang, jeg kommer nok til å studere mer før eller senere.

Vel, det har vært tre ekstremt begivenhetsrike dager, og noe av det som har skjedd tror jeg har en viss underholdningsverdi. Derfor kommer nå et nytt dette-har-jeg-gjort-på-innlegg, som jeg jo egentlig er ganske imot. Men det inneholder dog noen momenter om rettferdighet og urettferdighet, god og dårlig service og lykke og ulykke i livet. Så dere som liker når jeg er litt sint/glad/engasjert: You shall not be disappointed.

Det første jeg må fortelle om er den noget stressende ankomsten. Jeg har vært stresset nok fra før i det siste, bl.a pga eksamen og det faktum at jeg imorgen har den mest omfattende spillejobben jeg noensinne har hatt. Uansett; turistsesongen hadde tydeligvis begynt oppe i Tromsø. Vanligvis spankulerer jeg inn på et hviklet som helst hotell og får meg rom for de nettene jeg skal være der. Dette viste seg imidlertid å være vanskeligere sagt enn gjort. Tilbakemeldinger av typen "vi kunne hatt hundre flere rom i dag og fylt dem" og "jeg tror ikke det finnes en eneste ledig seng i hele Tromsø" gjorde at stressnivået nådde nye høyder. Kreative tanker begynte å ta form:
1.Jeg kunne agere fullstendig galen og prøve å bli innlagt på psykiatrisk.
2.Jeg kunne begå et eller annet lovbrudd og satse på å få en glattcelle for natten.
3.Jeg kunne sove på gaten.
4.Jeg kunne snike meg inn på et hotell og sove på gangen/i en konferansesal e.l.
5.Jeg kunne gått inn på et hotell og hevde at jeg hadde booket et rom og laget et hel****s bråk.
Alle mulighetene var gjennomførbare, men alle inneholdt også ulemper av juridisk, økonomisk, helsemessig eller praktisk art. Mens jeg strenet gatelangs og spurte høflig på hoteller om de hadde plass (selv om jeg visste svaret), begynte jeg å lure på hvilken av disse mulighetene jeg skulle gå for. Mens jeg sto på et fortau og sirklet meg inn på et valg mellom alternativ 1, 3 og 5, ringte telefonen. Det var et av hotellene jeg hadde ringt til som hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg fremdeles trengte et rom? Det faktum at jeg på dette tidspunktet befant meg ca 5 meter fra inngangsdøren på dette hotellet, gjorde ikke følelsen av guddommelig inngripen mindre. Nattesøvnen var reddet, og forberedelsene til eksamen kunne begynne.

Raritetene var imidlertid ikke over på denne innholdsrike aftenen. Etter å ha vært ute en liten tur og spist en nydelig hamburger på Tromsøs øl-inngnidde rockested Blå Rock, ringer telefonen. Det er Norstat som lurer på om jeg kunne tenke meg å være med på en liten markedsundersøkelse – det vil absolutt ikke ta mer enn to minutter... Jeg inntar straks den avmålte nå-når-du-har-vært-så-frekk-å-ringe-til-meg-skal-jeg-heller-aller-nødigst-skjenke-deg-to-minutter-av-min-dyrebare-tid-stemmen, og lar den overhyggelige damen i andre enden fyre løs. Spørsmål 1: "Snuser du?". Juhuu! For en engasjerende spørreundersøkelse! Jeg inntar straks en vennligere tone, i lykken over at noen absurd nok ringer til meg for å spørre om mine snusvaner. Etter å ha gjort rede for snusvaner, type, merke og min abilitet til å våge å prøve nye ting, er jeg plutselig invitert til et eksklusivt møte på Hotel Norge. Akkurat hva dette dreier seg om, kan ikke damen fortelle meg om (det er jo ikke lov å drive tobakksreklame), men det er vel "åpenbart at det dreier seg om en tobakksprodusent", som hun sa. Sa jeg at møtet inneholdt mat og drikke og et gavekort på 500,- kroner? Muahaha.

Dagen etter, eksamensdagen, ble også en innholdsrik dag – dog av mer faglig karakter. Jeg hopper galant over forberedelser, nervøsitet, eksamensavvikling og møtet med sensoren, en jernkvinne i rød drakt fra Latvia som kalte meg "big guy". Jeg hopper også over den festlige feiringen på Rica bar og går rett til letingen etter pølse før vi skulle hjem. Dessverre er Tromsø en såpass liten by at det ikke kryr av nattåpne kiosker. Det var faktisk ikke en pølse å oppdrive. Krise! Valget stod mellom kebab eller ingenting. Vi valgte ingenting, først og fremst fordi min venn og kollega Bjørn hardnakket hevdet at han tidligere hadde fått servert cornflakes på hotellet når han kom sent hjem en gang i tiden. Fyllerør, tenkte jeg. Nå er Bjørn riktignok en ekstremt hyggelig fyr, som med sitt vinnende vesen kan få de mest urimelige krav til å høres fullstendig fornuftig ut (han likner litt på min bror Øystein akkurat der). Da jeg kom inn i resepsjonenen var det ikke bare cornflakes på menyen. De åpnet like godt hele matsalen og serverte ferskt (varmt) brød, pålegg, melk, juice, kaffe og alt annet man forventer å finne i frokostbufféen på et hotell. Saken var bare at klokken var ca 0300. Snakk om service! Jeg har virkelig erfart at man ikke er så nøye med hva klokken er oppe i nord når det uansett tilsynelatende er dag 24 timer i døgnet.

Det siste jeg skal fortelle om, startet for bare noen timer siden. Da vekkerklokken ringte kl 08:30, fant jeg det tydeligvis fornuftig å slå den av. Da jeg sperret øynene opp kl 09:55 var det 20 minutter til flyet skulle gå. Jeg sa noe veldig stygt og hoppet ut av sengen. En latterlig rask pakking, en taxitur og en sikkerhetskontroll inkludert -kan-jeg-få-se-i-vesken-din senere, stod jeg i avgangshallen. "Gate closed". Flyet står utenfor. Jeg går bort til skranken. Jeg tenkte på min bror Øystein. Han ville garantert greid å snakke seg inn på flyet. Det skulle jeg også klare. Dessverre står Kvinnen Fra Helvete i skranken. 
E: Er det flyet til Bergen?
KFH: Du er sen.
(Thank you for pointing out the obvious, madafakka).
E: Jeg vet. Kan du få meg inn på det flyet?
KFH: Nei, du er sen. Da må jeg skrive ut nye papirer. Vi har kalt på deg to ganger!
(ÅÅÅÅ, så synd. Du må virkelig strekke deg langt, skjønner jeg). 
Nå stod jeg overfor et viktig valg av taktikk. Skulle jeg klikke (noe som var svært fristende) eller skulle jeg kjøre trygling med dådyrblikk? Jeg gikk heldigvis for det siste:
E: Jeg er tom for batteri på moben, tom for penger, tom for alt... Jeg MÅ på det flyet. Vær så snill.
(På dette tidspunktet dukker En Langt Hyggeligere Mann opp)
ELHM: (Peker på noen papirer) Han kan sitte der.
KFH: Ok, da trenger vi ikke skrive ut nye papirer. (Hun henvender seg til meg). Nå må du løpe!
E: Tusen takk! (Inni hodet mitt: Du strekker deg virkelig langt, bitch! Håper du får en strålende dag.)

Klokken 10:16, 21 minutter etter at jeg stod opp, sitter jeg klar på flyet. Jeg er svett, drittørst og kjenner gårsdagens drinker i hodet. Likevel er jeg lykkeligere enn på lenge. Jeg har opplevd en morgen som gikk raskere enn det som er fysisk mulig, passert sikkerhetskontrollen og Kvinnen Fra Helvete og er klar for å komme meg til Bergen. Besetningen er hyggelig, gir meg frokost og kaffe, og manifesterer en skarp kontrast til det latterlig lave servicenivået til Avinor. Jeg takker for nok en guddommelig assistanse, inspirasjon fra min bror til å ikke gi opp og håper Kvinnen Fra Helvete faller i trappen.

En god låt?

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om hvilket musikalsk makkverk melodi grand prix i det store og det hele er. Men det gidder jeg ikke. Why point out obvious? Det sterkeste låten vant Grand Prix, og Aleksander Rybak vant Norge og halve Russerriket.

 

Som jeg skrev i innlegget om Grand Prix/17. mai/nasjonalisme, syns jeg Fairytale er en sterk låt. Det jeg ikke sa, er at teksten er ufattelig plump. I dag har jeg hørt den nye singelen på radio et par ganger, og sannelig - nok en sterk låt med et litt patetisk tekst. Se på dette her:

 

"Suddenly I'm famous / and people know my name / I've got a thousand girls just waiting / and therefore it's a shame". Haha! Snakk om poesi. Liksomlivsvisdom fra en 23-åring. La oss oversette det:

 

"Plutselig er jeg berømt / og folk vet navnet mitt / jeg har tusener av jenter som venter / og derfor er det en skam".

 

Hallo! (Er han litt høy på seg selv, forresten?). Å oversette til norsk er ofte avslørende for den litterære kvaliteten (og det kan bli like patetisk å oversette tekster hvis opphavsmenn har engelsk som morsmål).  Den teksten der høres ut som en 15-åring som sitter på rommet sitt og prøver å skrive poplåter. Og det blir verre:

 

"Don't promise me for ever / just love me day by day / No one knows the future / we're young, but that's OK /'Cause you'll allways be a part of me / whatever life will bring / And people have to bear with you / this silly song i sing."

 

Hold på meg, jeg dåner! 

 

"Ikke lov meg for alltid / bare elsk meg dag for dag / ingen kjenner fremtiden / vi er unge, men det er OK / For du vil alltid være en del av meg / uansett hva livet bringer / og folk må bære med deg (what??/ denne teite sangen jeg synger"

 

OK, der scorte han i hvert fall ett poeng, for ja, sangen ER teit. På grunn av teksten. Jeg får dårlig karma av å bli servert slikt pøsevev. 

 

"OK, hva i h******* er det du vil ha da, Espen?". Sannelig om jeg vet. Men jeg registrerer at folk jeg anser som gode tekstforfattere (Jan Eggum, f.eks), skriver like mye om underfundige hverdagshistorier som pompøse tekster om kjærligheten. Og når de først skriver om kjærligheten gjør de det på litt mer subtilt vis.

 

Kjære Aleksaner Rybak: Du har utvilsomt et stort musikalsk talent., men skaff deg en tekstforfatter!

Dette er dagen!

bilder 022

Jeg har ikke så veldig sansen for blogger med innhold av typen "i dag har jeg vasket huset" eller "i dag har jeg vært på shopping" osv. Skjønner? Kjedelig. Totalt uinteressant. I dag gjør jeg et hederlig unntak og skriver nettopp et slikt blogginnlegg. I dag har jeg nemlig levert masteravhandlingen min. Sykt fett. Sykt fett. Sykt fett. Jeg vet ikke hva jeg skal si, derfor skriver jeg ikke mer.

JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Word out

I'm in love with...my country!!

La meg begynne dette innlegget med å bekjenne at jeg er Grand Prix-hater. MGP, i sin nåværende form, består etter min mening av mye lys/lyd/pyro/nakne mennesker, og lite bra musikk.

La meg også bekjenne at jeg syns "Fairytale" er en bra poplåt. Absolutt.

 

MEN. Det kommer et stort og langt meeeeeen. Men: Å vinne MGP får frem det verste i oss nordmenn. Vi er bedre enn alle de andre. Vi er overlegne. Vi, de o-store staute, talentfulle, intelligente, velutdannede og rike nordmenn er BEST. Jeg kaller det nasjonalisme. I den negative forstanden av ordet.

 

Etter min mening finnes det to typer nasjonalisme: En positiv/samlende versjon, og en negativ/ekskluderende versjon. Selv om ordet nasjonalisme ofte brukes negativt, betegner det egentlig bare den politiske idéen om at ethvert folk skal ha selvbestemmelse i sin egen stat, et prinsipp de fleste grenser i Europe er trukket opp etter. Den positive versjonen av nasjonalisme er den som

1. samler folk til opposisjon mot undertrykkelse

eller

2. den som på en sunn måte uttrykker stolthet/takknemlighet over å tilhøre et folk.

Franskmennenes mobilisering under den franske revolusjon er et eksempel på det første, og jeg syns måten vi feirer 17.mai på her i Norge er et godt eksempel på det andre. Vi hoverer ikke, vi ber ikke utlendinger drite og da. Vi minnes de falne fra krigen, feirer at vi har blitt kvitt våre undertrykkere (det være seg Danmark, Sverige eller Tyskland) og vi ønsker andre etnisiteter hjertelig velkommen til å delta med sine flagg og folkedrakter i togene.

 

Den negative versjonen av nasjonalisme er den som

1. hevder et folks overlegenthet over andre folk

eller

2. ekskluderer visse folkeslag.

Hitlers idéer om den ariske rases overlegenhet er et eksempel på det første, grunnlovens ord om at Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget (opphevet 1851) er et eksempel på det siste. 

Som sagt; etter min mening får det å vinne MGP frem det verste i oss nordmenn. Det fikk vi et meget godt eksempel på da vi hørte alle de famøse uttalelsene til Synnøve Svabø. Og hun er ikke alene. Plutselig skal vi feire vår egen fortreffelighet så til de grader at ting blåses fullstendig ut av alle perspektiver. Dette konstitueres gjennom kvalmende prioriteringer fra mediene (NRK Dagsnytt brukte 80% av sendingen kl 0100 den 17. mai på MGP), naiv hyllest fra statsministeren og spontan konkurranse mellom byenes lokalpolitikere om hvem som kan vise frem vårt fortreffelige land på best mulig måte. Jeg blir flau. Jeg blir kvalm. Æsj!!

 

Og det er søren meg FØR jeg har begynt å skrive om den dalende kvaliteten på musikken vs for 20-30 år siden. Men det får vi ta imorgen.

Terroristene kommer!

kniv

I mitt innlegg om nøffesyken skrev jeg litt om frykten for "farlige" ting som svineinfluensa vs frykten for virkelig farlige ting. I en klasse for seg de siste årene er frykten for terror, noe vi særlig merker når vi skal ut og fly. Hva på dette bildet er det du ikke får med deg inn på et fly, tror du? Sannelig min hatt, det er vannflasken, gitt. Kniven som er for kort til å være forbudt må du gjerne ta med, slik at du kan rispe litt i flyvertinnen. Men vannet får du værsågod legge igjen.

Én ting er at de fleste av oss nå sitter på en del komiske opplevelser etter at de strenge sikkerhetstiltakene ble innført. "Hit med youghurten", "Har du en deodorant i den vesken?" og "den vannflasken må nok jeg ta" er daglige uttalelser i sikkerhetskontroller verden over. Men de fullstendig irrasjonelle sikkerhetstiltakene har også noen langt mer tragiske sider:

1. Økonomi. Jeg hørte på radioen i dag at det vinnende anbudet på å drive sikkerhetskontrollen på Gardermoen var på 300 millioner. 300.000.000!! Det er jo nesten en million om dagen! Hvis poenget er å redde liv, burde de jo brukt pengene på å sikre bilveiene til flyplassene... En annen ting er tapet i form av tapte dagsverk når sikkerhetskontrollen gjør at folk mister flyet.

2. Personvern. Her gjør myndigheter verden over fullstendig knefall for et rabiat USA. Hvis du trodde du kunne ta deg en hemmelig tur til New York og lete etter den store kjærligheten, tar du fullstendig feil. Fingeravtrykkene du avgir ved ankomst lagres i 75 år! Likeså reiseruten og hva du bestilte på flyet. Hvis vannviddet fortsetter må vi vel snart avgi DNA-test hver gang vi skal ut og reise.

flyplass

Det er syke tider. Jeg vedder på at 99 prosent av Norges befolkning hadde vært fornøyd med at folk gikk gjennom en metalldetektor slik at man forsikret seg om at ingen hadde våpen. At noe mer enn det er nødvendig, er mer enn jeg kan fatte. At norske myndigheter bruker flere milliarder i året på antiterror-tiltak, i et land hvor det er større fare for å dø av peanøttallergi enn terror, er bare kvalmt. Men det fremstår jo som som en dråpe i havet i forhold til hva USA bruker. I USA dør gjennomsnittlig 420 peroner i året av terror (da er 11. september regnet med). Ca 11.000 dør i året pga håndvåpen. Skal si myndighetene vet hvor de skal sette inn tiltak.

Æsj, jeg blir bare irritert. Kan noen innsette noen rasjonelle myndigheter i denne skvetne verden?

Ytringsfrihet for de politisk korrekte

Stakkars de som gidder å ytre seg i den offentlige debatten som ikke er kulturliberale sosialdemokrater med gjennomsnittlig årslønn, utslippsgjerrig stasjonsvogn og homofile venner.

 

Jeg tenker selvsagt på den pågående debatten om utdelingen av Fritt Ords pris til moralfilosofen Nina Karin Monsen. Hun mener mye om mangt, og det er for å ha vært en del av den offentlige debatten i nesten 40 år hun får denne prisen, i følge kommitéens leder. Men alt har dreid seg om hennes konservative holdninger når det gjelder den nye eksteskapsloven. Så skjer det altså at radikale homoaktivister, primært fra den politiske venstresiden, bombarderer mediene med fjas om at de er "tråkket på", "såret" og "trakkasert" av denne stakkars kvinnen.

Hallo! Hei, hei, hei... Vent litt nå. Er det sånn at fordi hun mener noe som ikke lenger er politisk korrekt, så skal ytringsfriheten ikke gjelde henne? Eller er det sånn at fordi hun potensielt kan såre noen, så gjelder ikke ytringsfriheten henne? Hørte ikke mye av det da striden om Muhammed-karikaturene pågikk.

Det kan virke som om ytringsfriheten er i ferd med å kun gjelde politisk korrekte (les: liberale) ytringer. Hvis det er politisk korrekt - f.eks. å drive "religionskritikk", som Muhammed-karikaturene visstnok var - kan man tråkke på så mange man bare vil. Er det politisk ukorrekt, skal du holde godt kjeft. 

 

Jeg er søren meg dypt sjokkert over at ikke flere ser at Monsen, nettopp fordi hun ytrer meninger mange av oss er uenige i, er en verdig vinner av prisen.  Homofile Erling Lae uttalte seg slik om utdelingen:

Jeg har brukt 30 år av mitt liv til å kjempe for det motsatte av det Monsen står for, men er for prisen; Fritt Ord skal utfordre oss.

Og om demonstasjonene som ble holdt i går:

Jeg liker ikke at de demonstrerer mot Fritt Ord, det begynner å ligne et anslag mot ytringsfriheten. Ellers syns jeg det er ok å demonstrere mot hennes meninger. Jeg syns vi skal huske Voltaires ord; Jeg vil bekjempe dine meninger, men slåss for din rett til å mene dem!

 

Gratulerer med dagen, Lae. Det er symtomatisk at makthaverne (mediene) knapt har giddet å referere det interessante faktum at en av Norges mest profilerte homofile tar Monens rett til å uttale seg i forsvar.
 

Nøffnøff!

Seriøst. Jeg trodde media liksom skulle være litt sånn vaktbikkje som graver frem sannheten når noen prøver å lede oss på ville veier. Men neida. Nå brukes altså størsteparten av nyhetssendingene på å fortelle oss om den fryktelige svineinfluensaen. Eller nøffesyken, som jeg liker å kalle den. Hallo!!! I går var det slått sikker fast at 20 av Mexicos 108 millioner innbyggere hadde dødd av nøffesyken. 1324 hadde vært innlagt med influensaliknende symtomer, av disse er 929 skrevet ut igjen.Snakker om å blåse ting ut av proporsjoner! Og ingen av mediene har så vidt jeg har fått med meg skrevet noe om det faktum at mellom 1000 og 1300 mennesker årlig dør av den vanlige vinterinfluensaen. 

 

Worst-case-scenario er visstnok at 13.000 nordmenn vil dø. Og da mener jeg worst-case (som allerede er avblåst, så vidt jeg har fått med meg). Det aller aller aller verste som kan skje er altså at et par promille av befolkningen legger på røret, de fleste vil være folk som allerede er svakelige på grunn av andre sykdommer. Likevel kjører media på som om svartedauden er over oss innen noen uker. Ingen skriver store forsider om at 3000 årlig dør av røyking i Norge, og 20.000 av kreft og hjerte-kar-sykdommer. Det gøyeste av alt er jo at mange aviser serverer oss skarpe analyser under vignetten "perspektiv". Ha! Perspektiv meg i r**en! 

 

Media burde skjerpe seg alvorlig, spør du meg. Det er åpenbart at skrekk&gru-salgstall er viktigere enn å formidle noe som minner om sannhet.

Tromsø er bra, Tromsø er toppen (og varmer på kroppen)

Shit, asså. Jeg skjønner ikke at en by og menneskene i den kan gi meg så mye glede. Men sånn er det hver gang jeg er her oppe i Tromsø. Kormiljøet her er så vannvittig bra, og består av så genuint interesserte mennesker som bare vil oss dirigent-studenter vel.

Om tre timer står jeg og dirigerer byens korstoltheter, Mimas og Vokal Nord, i Tromsø Domkirke. Og når prøvene består av tilbakemeldinger av typen "det er så gøy å se hvordan du har utviklet deg" og "du er jo alltid så happy når du dirigerer", er det klart man blir både engasjert og alterert og det som verre er.

Ingrid, Kari og Petter (og andre jeg kjenner som skal, vurderer eller bare har tenkt på å dra opp hit for å studere): Jeg sier bare DO IT! Dere kommer ikke til å angre. Byen er full av hyggelige mennesker, gode puber, fantastiske kor og en trollmann av en dirigent-lærer. Kom kom!

Til alle andre kor-interesserte mennesker: Sørg for å høre disse korene. Punktum.

Espen anbefaler choral masterpieces :-)

Det er ikke hver dag man får dirigere i Ishavskatedralen i Tromsø. Det er heller ikke hver dag man får dirigere Faurés Cantique de Jean Racine. Men på lørdag får jeg gjøre begge deler! Haha, gjett om jeg gleder meg, da! Dette fantastiske verket skrev Fauré da han var 19 år. Det er bare helt vannvittig å tenke på. Du kan høre en bra versjon med en tarvelig video her. Det beste er å søke på den i spotify, men den der burde funke hvis du ikke har det ;-)

Dette er et verk som ofte fremføres sammen med Faurés Requiem, et annet verk jeg inderlig håper å få fremført en gang. Len deg tilbake og nyt!

Alt som er gøy er farlig (nesten)

I helgen havnet jeg i en samtale rundt motorsykkelkjøring, og hevdet at veldig mye som er gøy, også er farlig. Der og da var det egentlig bare ment som en fårete kommentar, men ved nærmere ettertanke er det veldig mye som er sånn. Mye som er gøy eller godt for sjelen, er ofte en risiko for kroppen. Det deler seg ofte i to kategorier; instant fare og langsom fare. I kategori 1 har vi f.eks.

- Motorsykkelkjøring

- Skikjøring

- Bilkjøring

- Dykking

Så har vi jo litt langsommere farer:

- Snus (selv om det visstnok er 90% mindre skadelig enn røyk, men det får vi ta i et eget innlegg)

- Alkohol

- Kake

- Kebab

Nå bedriver jeg veldig mye av det som er listet opp her, og lever vel sånn sett er sykt farlig liv. Men det er jo farlig å leve, så vi får nå la det stå til (det sa brura óg). Også finnes det tross alt ting som er både gøy og ufarlig, ja kanskje til og med direkte helsebringende - synge i kor, for eksempel :-) Andre anbefalinger om ting som er både gøy og sunt og ufarlig mottas med takk.

Livet er mindre stressende for den som er glad i fotball

Dere kjenner sikkert den der reklamen med "livet er morsommere for den som er glad i fotball"? Det kan jeg definitivt skrive under på. Den kontante adrenalinrusen jeg får på stadion når Brann scorer, står ikke tilbake for de mest vidunderlige vodkashots.

Men nå tenkte jeg å reflektere bittelitt rundt det faktum at livet mitt blir litt mindre stressende fordi jeg er glad i fotball. Denne helgen har jeg hatt øvingshelg, og dermed knapt hatt et ledig øyeblikk. Jeg burde være svært stresset med tanke på Tromsø-reise den kommende uken, oppgaveinnlevering om en uke og ikke minst master-innlevering om en måned. Og tro meg, stresset vil komme. Men akkurat nå sitter jeg bare her i stuen min i en deilig liten boble av lykke og forventning, til tross for alt stresset (jeg burde følt), til tross for at Brann har hatt en rævva sesongstart og til tross for at jeg muligens får gjennomgå om bare et par timer her på min egen blogg; akkurat her og nå er jeg bombesikker på at Brann vinner. At jeg vil få den store rusen i kveld også. Og akkurat nå er jeg faktisk ikke stresset i det hele tatt.

Så får det heller våge seg at noen kanskje kommer og slenger drit hvis vi taper. Men det gjør vi ikke.

Gi oss i dag vår daglige surfing

internettenflopp

Dette famøse innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv i det herrens år 1996. Den stakkars forfatteren heter Leif Osvold, og han uttalte i 2005 at "min eneste kommentar er at jeg tok grundig feil den gangen". Du kan lese historien om innlegget her: http://www.dn.no/forsiden/article623957.ece 

Du kan se en leselig oppløsning her:

http://www.plingeling.no/wp-content/internetterenflopp2.jpeg?PHPSESSID=b5e764b9eb07935a7c7cd667b828e91c

 

Velvel, er at internett definitivt har befestet sin posison som vår tids viktigste informasjons- og kommunikasjonsmedium.  Kommunikasjonsmessig er det vel udiskutabelt. Informasjonsmessig kan man vel si at det er mye fjas, og hardbarka akademikere vil vel si at tidsskrifter og akademiske publikasjoner er lang viktigere. Jeg skal la den debatten ligge nå; når det gjelder "hverdagslig" informasjon a la nyheter, er det hevet over tvil at internett er det viktigste mediet vi har. 

Så la meg da introdusere dagens tema, den daglige surfingen. Vi er mange som har vår faste surfing, og her er mine:

Aviser/nettaviser: bt.no, db.no, dn.no, hegnar.no

Nettsamfunn/blogger: Facebook, twitter, min brors reiseblogg (http://blogs.kilroytravels.no/bigomenace/home), min egen blogg og nettside (www.espenrotevatn.no)

Underholdning: Fuck My Life  (http://www.fmylife.com - dritmorsom side jeg nettopp ble introdusert for av Kjetil som setter livet ditt i perspektiv), Failblog (http://failblog.org - enda en morsom nettside Kai introduserte meg for nylig), Youtube, finn.no (i praksis underholdning for en motorfreak som meg).

I tillegg kommer en mengde nyttige og unyttige sider jeg kanskje ikke er på hver dag, men likevel regelmessig: www.skandiabanken.no, www.wikipedia.org, www.karmaloop.com (sko), www.korsenteret.no (noter), www.haugenbok.no (bøker), www.gulesider.no, www.cdon.com, www.choralwiki.org (kornoter), http://sirenene.uib.no, www.kor.no (korforbundet), www.fonoko.no (Foreningen Norske Kordirigenter), www.musikerorg.no (Musikernes Fellesorganisasjon).

Hva er din daglige surfing? Jeg håper noen av dere vil fortelle hva deres surfing består av, mye av det jeg leser daglig/regelmessig nå, bygger på tips jeg har fått av andre :-)


Facebook

Min eldste bror, Atle, er en hardbarka facebookmotstander. Han skal ikke ha facebookprofil om det så snør i helvete, og det gjør det vel neppe har jeg hørt. Personlig digger jeg facebook; både som underholdning og tidsfordriveri, og som en praktisk måte å holde kontakt med mange på en gang. La meg ta et par eksempler på hvordan faceren har vært praktisk i min hverdag:

1. Da min klasse fra barne&ungdomsskolen skulle samles til 10-årsjubileum i sommer, bekymret vi i kommitéen oss for hvordan vi skulle få tak i alle sammen. Greit at noen hadde kontakt med noen som hadde kontakt med noen andre osv - likevel - vi fryktet at enkelte kunne komme til å falle utenfor, rett og slett fordi vi ikke ante hvor i verden vi skulle få tak i dem. Som en reddende engel dukket fenomenet facebook opp i akkurat riktig tid, og et halvt års tid før reunionen skulle gjennomføres, var facebook blitt allemannseie. Det var det en smal sak å samle alle i en gruppe som het "Nattland Skole 1-10B, 1989-1998", og vår største bekymring - rett og slett å finne folk, var en saga blott. Invitasjonene gikk riktignok så vidt jeg husker ut skriftlig, og ikke via en event, men poenget er at nå var det lett å finne ut hvor vi skulle sende invitasjonene. Festen ble forøvrig en stor sukksess med nærmere 100% oppmøte.

2. Et av argumentene "motstandere" bruker mot facebook, er at våre "kommunikasjonsbehov" burde være dekket av mail, telefon og fysisk oppmøte. Dette vil jeg faktisk bestride. Å for eksempel invitere noen til en event på faceren har langt lavere terskel for meg enn å maile/sende sms/ringe til dem. Dessuten har jeg langt flere venner på faceren enn adresser i mailen/telefonnummer på moben. Dette faktum har gjort det langt lettere f.eks. å rekruttere konsertpublikum etter facebooks inntreden i våre liv. 

Tilbake til bror Atle, så er noe av kritikken hans at folk utleverer seg mer enn de selv har godt av. Han har selv to barn, og vil ha seg frabedt at bilder av ungene distribueres på internett (ja, facebook er faktisk internett det og...). Det forstår jeg godt. Det er mange som ukritisk legger ut barn av kidsa sine, seg selv i diverse uheldige sammenhenger, forteller om sin sykdomshistorie i statusfeltet, osv. Likevel vil jeg si: De om det. Noen vet ikke sitt eget beste, og sånn er det enten det gjelder alkohol, bilkjøring eller facebook-bruk. 

Vel vel, faceren er nok kommet for å bli. De første masteroppgavene og forskningsrapportene om fenomenet har allerede sett dagens lys. Likevel skal Atle ha cred for å stå i mot, og vi andre kan jo begynne å tenke på hva vi utleverer om oss selv - og dessuten reflektere litt rundt at det faktisk er forbudt å distribuere bilder av folk på internett uten at de har samtykket...

Les mer i arkivet » Desember 2009 » November 2009 » Oktober 2009
hits