X-factor

Jeg må faktisk si noe om X-factor. Jeg bare må. Sorry.
-
Jeg har aldri vært den store TV-titteren. Film og serier, JAAAA, men sette seg ned en gitt tid på døgnet en gitt tid i uken for å se på noe? Nope. Hashe tid. Men noen rolige fredager nå tidlig på høsten, har gjort at jeg har fått sett en del episoder av et konsept jeg aldri har visst noe om før - såkalte talentkonkurranser.
-
OK, jeg skjønner at dette først og fremst er underholdning. Å vise de som ikke er så flinke, de som driter seg ut og de som bare er rare, blir en like viktig del av underholdningspakken som å vise de som er flinke - det å finne det store talentet kommer jo egentlig nesten litt i bakgrunnen. Det er greit. Men det jeg virkelig får bakoversveis av, er dommerne. Jeg vet ikke om det er en merkelig måte å snobbe nedover på, eller om de faktisk er så kunnskapsløse som de virker som.



Klaus Sonstad kommer seg uten tvil best unna. Han er godgutten som ikke påberoper seg å kunne noe særlig faglig om musikk, og kan dermed være den som virkelig ser etter denne berømte X-faktoren.
-
Jan Fredrik Karlsen kommer seg på et vis unna han og. Han er den kommerse manageren som ser om folk er pene nok og har utstråling nok, og trenger egentlig ikke late som han har noen voldsom peiling på det rent faglige. Han kommer med fantastiske uttalelser som "tonene, harmoniene satt fint", og er jo egentlig ganske søt.
-
Men så var det damene, da. På forhånd skulle man definitivt tro at Marion Ravn var den som skulle drite seg mest ut. Men i forhold til de forventningene man har til en som har 70 i IQ, greier hun seg egentlig veldig bra. Hun sier ikke mye lurt, men er ærlig, søt og smilende. Hun er jo egentlig inkarnasjonen av uttrykket dum og deilig. For pen er hun (og jeg skjønner ikke hvorfor så mange er uenig i det, det er jo utelukkende grunnen til at hun har oppnådd det hun har).
Men serrrrriøst, hva er det med Elisabeth Andreassen? Jeg trodde denne grand-old-ladyen hadde litt peiling, litt integritet og litt sjarm. Men hun har virkelig ikke noe av det. Hun slenger nesten konsekvent drit til unge pene jenter som synger bra (sjalu?), lar seg sjarmere av middelmådige gutter og greier ikke å si en konstruktiv ting om selve syngingen til folk.
-
Til sammen utgjør jo dommerne en gjeng som burde funke brukbart; en sjarmerende godgutt, en kapitalist, en dum og deilig artist og en dame med lang erfaring (og de som castet henne trodde sikkert hun hadde peiling på synging). Men Bettan er jo bare helt ute, dessverre. Hadde det vært for mye å be om at sistemann var noen som kunne sagt noe om sangtekninkk, gitt konstruktive tilbakemeldinger på selve syngingen og som visste at det er noe som heter "klang", "register" og "intonasjon"? Dommerne er helt notoriske på å ikke si noe om intonasjonen til folk, til tross for at de aller fleste vil være enige i at det første punktet for å synge bra, er å synge rent. Dernest vil jeg si at klangen kommer som en god nummer to. Men disse dommerne har jo så lite peiling, at om du synger du med mørk klang og luft på stemmen, er det noe "de aldri har hørt før", og synger man med hodeklang i høyden er det "tynt". Jeeez!!!!
-
Tror ikke jeg orker å se på mer nå, men det er faktisk mer på grunn av dommerne enn deltakerne. Til neste sesong foreslår jeg at TV2 bytter dem ut med noen som faktisk kan noe:
Godgutt: Klaus Sonstad gjør en god figur og funker som det.
Kapitalist: Jan Fredrik funker jo han og (og er vel en slags merkevare på disse programmene), men det finnes en haug med produsenter og managere som faktisk kan noe om synging og her i landet.
Dum og deilig: Bytt henne ut med noen som ikke er dum, for eksempel hennes gamle makker Marit Larsen. Hun lager faktisk bra musikk (men har sikkert for mye av integriteten i behold til å takke ja).
Grand old lady/man: Bytt for all del ut Bettan. Ole Paus kan si mer om bra sang enn henne. Hva med en som faktisk har formell utdannelse, en lærer fra rytmeseksjonen på et av konservatoriene for eksempel? Etter hva jeg har skjønt bruker de dommere som faktisk kan noe i "skal vi danse", for eksempel?

Espens verden - the resurrection

Fokens! Etter et halvår i dvale, er det tid for å vekke opp bloggen igjen! Jeg kan ikke love like hyppige innlegg som i mine glansdager (arbeidslivet er faktisk travlere enn studenlivet, kan jeg fortelle dere). Men med posting på facebook når jeg har skrevet noe, satser vi på oppmerksomhet og heftige diskusjoner atter en gang :-)

Så hva skal man skrive om nå da? Saken er ganske enkel - jeg lovet å komme tilbake til en liste over serier når jeg hadde sett flere. Siden sist har jeg sett ferdig alle sesonger av 24, to sesonger av Sopranos, fire sesonger av Dexter, masse Family Guy og South Park og første sesong av Flight of the Concords. (Nei, jeg har ikke sett the Wire enda, så ikke gidd og mas om det).

Den forrige listen min så slik ut:
5. Family guy
4. Entourage
3. South Park
2. 24
1. Six feet under. 
Honurable mentions: House M.D., The 4400, Dexter, The Simpsons.

Min nye liste ser slik ut:

5. Family Guy


Seriøst, ass. Jo mer jeg ser, jo mer overbevist blir jeg om at dette er den beste tegnefilmen noensinne. South Park er ute av listen, og jeg holder fremdeles Family Guy over The Simpsons, til tross for mortens indignasjon i forrige innlegg: http://espensverden.blogg.no/1260528483_liste_liste_liste.html#comment Har dere sett noe så hylende morsomt som for eksempel dette? http://www.youtube.com/watch?v=2WNrx2jq184

Jeg lurer rett og slett på om South Park har utspilt sin rolle nå? Grunnen til at dette er den tegnefilmen jeg tar med, er at jeg merker at det er denne jeg nesten uten unntak velger å se på, når jeg kan velge mellom South Park, Simpsons og Family Guy. Så enkelt er det egentlig.

4. Entourge


Like fet som den alltid har vært. Har sett en del om igjen med min bror Atle, og det verste er at den er like kul andre gangen du ser den. Fortsatt eier Ari Gold (og ikke minst Johnny Drama, som Eivind så korrekt påpekte sist), og i september slippes sesong 6 i Norge :-D
 
3. 24


Siden sist har jeg hatt gleden av å se sesong 8. Selvfølgelig har produsentene melket en ku som var alvorlig skrantende på melkefronten (som så mange andre seier), men her avslutter Jack Bauer med glans. En verdig avslutning på et av actionformatets mest nyskapende konsepter på 2000-tallet. Dette er en serie du elsker eller hater, men jeg vil gjerne påpeke at man må gi en serie i hvert fall en sesong før man dømmer den - selv har jeg på grunn av sterke anbefalinger sett to sesonger av Sopranos, uten å la meg fenge nok til å ta den inn på listen. Mer om det senere. Jeg holder uten tvil sesongene 1-3 for å være de beste, og serien kunne nok blitt mer legendarisk om man ga seg der. Dette er medvirkende til at den rykker en plass ned, men først og fremst skyldes det:

2. Dexter


Seriøst! For en SYYYKT fet serie! Michael C. Hall som krimtekniker (spesialfelt: blodsprut...) om dagen og massemorder om natten er utrolig fascinerende. Det høres grunt ut. Men det er det ikke - denne serien har faktisk flere lag enn bare spenningen (blant annet en interessant gradvis avsløring av Dexters fortid). Jeg skammer meg over at jeg ikke hadde den med på forrige liste (mulig jeg ikke var ferdig med første sesong). 

Se første episode, og du tenker "jaja". Se neste og du tenker "ja, kanskje". Se neste og du tenker "spennende". Se neste, og du er hektet. Sånn er det med serier, gitt. Den første sesongen inneholdt den best komponerte storyen og spenningsoppbygningen jeg noen gang hadde sett på en skjerm (du opplever det samme kun med gode krimbøker). Så greier de å lage en like spennende sesong to - sinnsykt! Sesong tre var bittelitt nedtur, men de tok seg inn igjen med en fantastisk sesong fire. Den hadde en ufattelig overraskende slutt, og det er grunn til å tro at sesong 5 vil ta tak i denne slutten og nok en gang sette Dexters "dark secret" i fare...

Til tross for et fargerikt persongalleri, med Sgt Angel Batista, Lt Maria Laguerta og ikke minst Dexters søster Debra Morgan som mine favoritter, er det liten tvil om at Michael C. Hall bærer denne serien nesten helt alene. For en skuespiller!

1. Six feet under.


Fremdeles øverst på min liste. En mer gripende serie har jeg fremdeles til gode å se. Dere kan se hva jeg skrev om den i forrige innlegg (link under Family Guy). Men legg merke til at Michael C. Hall seiler opp som 2000-tallets største skuespiller hva tv-serier angår. At han så til de grader bærer de to beste seriene jeg noen gang har sett, sier ganske mye. Jeg trodde det ville være umulig å se ham som noen annen enn David Fischer. Men han er så skilled at du tror på ham som Dexter etter noen få episoder...



Mest provosert blir vel folk over at Sopranos ikke er kommet inn på listen. Sorry, men jeg ble faktisk ikke bergtatt. Fet, javel, men ikke i nærheten av Six feet (som mange mente den burde greie å utkonkurrere). Noen uttaler seg om serier etter å ha sett en episode eller to. Det blir som å uttale seg om en film du har sett ti minutter av. Hvis det er slik at de resterende sesongene er vesentlig bedre, gi meg beskjed. Hvis ikke gidder jeg faktisk ikke å se mer. Sorry, fans.

Jeg håper bloggen igjen kan inspirere til saftige diskusjoner og hardkokt meningsutveksling. Forslag til temaer, lister osv, mottas med takk. Fortrinnsvis må det handle om musikk, film og tv, og hvis du er grei, kanskje litt om sport, trening og politikk.

Nyttårskavalkade

2009 er året da nøffesyken herjet, Michael Jackson la på røret og USA fikk sin første svarte president. Det er også året da undertegnede ble mester i mus.ped, stumfilmpianist og tok de vaklende skrittende ut i arbeidslivet. Velkommen til min selektive, globale, navlebeskuende og noenlunde sannferdige oppsummering av 2009.


Januar

Året ønskes velkommen i sveiseblind tilstand i Hermann Foss' gate. Moro var det, og i morgen skal sukksessen gjentas. Obama blir tatt i ed som USAs første afroamerikanske president, og Israel går amok på Gazastripen. Storbrittania går av hengselene i en diskusjon på grunn av humanistenes reklamenkampanje «There's probably no God... now stop worrying and enjoy your life».


Februar

Anita Flemmos blir norgesmester i frisørklipping. Hurra! «Så det er liksom bekke hverandre opp», uttaler en kollega. Hele setninger er oppskrytt. Drillo gjør comeback som landslagstrener og vi BANKER Tyskland 1-0.




Mars

Jeg blir onkel igjen og digger det. Vilma er kul. Spilluken til historiens (og min) sjette jusrevy går av stabelen. Kvinnedagen avskaffes at last. Like greit.


April

Nøffesyken a.k.a. Svineinfluensa a.k.a. A(H1N1) (men det er det ingen som gidder å si) blir påvist i Mexico og galskapen starter så smått.


Mai

Norge går av skaftet og Synnøve Svabø blir bevisstløs i gjerningsøyeblikket når Alexander Rybak vinner Grand Prix. Undertegnede leverer master og feirer det fem ganger. Det var gøy. Sirenene har tidenes vårkonsert, SoundsLikeUs har sin første «ordentlige» konsert noensine.




Juni

Skrik har konsert i Jernbanehallen og jeg leker stumfilmpianist. Alle fryser. Senere i måneden blekner det som til da var årets musikknyhet når Michael Jackson går i penalet. Ikke bra. Men som John Lennon ville sagt: Nice career-move.


Juli

Skjedde det egentlig en dritt i juli?


August

August, ja... Det er jo da alt begynner igjen, er det ikke? Korene, jobbene, livet. Kongeopptak i Sirenene, as usual. Men før alt dette skjedde, må flyttings til Casa del Dirigentos og ikke minst happy hour på fotikken nevnes. Etterfulgt av tur på Gamle Bergen, så klart.


September

Valg og greier. Kong Jens vinner, Lars&gjengen går på en alvorlig smell. FrP får en ung pen jente på tinget og folk begynner å høre på hva de sier. Men det er like sykt som før.


Oktober

Hele Rotevatn-klanen drar til USA. Jeg treffer Freidige Frida, Klagende Kathrine og Ville Vidar. Moro. Torbjørn Jagland snakker julekalender-engelsk på CNN mens vi flyr over midt-vesten. Vel tilbake i Norge er det rett på UKA i Trondheim. Brødrene Størkson redder meg fra en motorsykkelklubb.


November

Sykefraværet i Norge er lavere enn noen gang fordi alle begynte å vaske hendende på grunn av nøffesyken. Kjempegreier. «Twitre» blir kåret til årets ord og «google» til tiårets. Skal si det går unna i utviklingen. Bjørn Borg henger litt etter og reklamerer med slagordet «Have you discovered the internet?» Bergens innbyggere er som vanlig avmålte og saklige når en ung mann kommer borti pepperkakebyen. Jeg debuterer som frisør.



Desember

Sirenene holder tidenes julekonsert og alle gråter av glede. Etterpå tok vi en øl. Obama kommer til Oslo og proklamerer at krig er fint for fred. Yes, we can. Mormors 90-årsdag feires, og hennes musikalske venninne fremfører samme låten som for 10 år siden på like absurd vis. Så ble det jul, og det er kos. Min niese Inga synger «så gjør vi så når vi tramper vårt tøy». Romjulen brukes til sosialisering, og vips – så var det året gått!


Godt nyttår!

Liste, liste, liste

Da er de atter tid for liste. Tenkte å ta for meg en av 2000-tallets store farsotter, TV-serier. Ikke det at de ikke fantes tidligere enn det, men interessen har jo blitt vannvittig revitalisert fra en gang midt på 90-tallet – det startet kanskje med Friends? TV-kanalene overgår hverandre i forsøkene på å finne på nye, spennende konsepter, og innimellom har det virkelig blitt interessante saker av det!


Jeg vet at det finnes en del must-see som jeg ikke har fått sett enda, så dere som savner Sopranos, The Wire, Prisonbrake osv på listen, sorry – men jeg har ikke sett dem – yet.


Jeg er en stor fan av satiriske tegnefilmer. Det hadde nesten gått an å lage en liste med bare tegnefilmer. Da tror jeg listen min ville blitt  

1. South Park

2. Family Guy

3. Simsons

4. Futurama

5. American dad

 

Nå har jeg likevel laget en favorittliste med fem serier, hvor bade drama, action og tegnefilmer er med i skjønn forening.


Jess jess, da setter vi i gang.


5. Family Guy

familyguy

Denne absurde tegnede komedien på Fox følger familien Griffins dagligliv. Inspirasjonen fra The Simpson er relativt åpenbar – dum far, intelligent mor og diverse naboer og venner som krydrer serien. Mest fantastisk er jo likevel den snakkende hunden Brian og den lynende intelligente, onde og snakkende (?) babyen Stewie. Noe jeg faller voldsomt for med denne serien, er de stadige bruddene hvor en eller annen (som oftest faren Peter) har noen digresjoner av typen ”det minner meg om den gangen jeg…”, og så får vi se disse absurde situasjonene.


Nesten alle serier har en fanskare som roper og hyler når serien blir lagt ned, slik var det også da Family Guy endte sine dager i 2002. Family Guy er imidlertid et av få eksempler hvor produksjonsselskapet faktisk lyttet til fanskaren, og i 2005 ble produksjonen gjenopptatt.

 

 


4. Entourage

entourage

Entourage er seiren som følger skuespilleren Vincent Chase’s rising i Hollywood sammen med gjengen hans – broren og B-skuespilleren Johnny ”Drama” Chase, bestevennen og manageren Eric ”E” Murphy og sjåfør, barndomsvenn og altmuligmann ”Turtle”. Det er likevel liten tvil om at Jeremy Pivens rollefigur, den sleske, men fantastiske agenten Ari Gold ene og alene har æren for at jeg og mange andre digger denne seiren:

Ari (answering the phone): What?
E: Looks like I woke you up this time huh Ari?
Ari: No, but you did wake my wife and kids, dickhead. Vinnie better be sitting in prison with a DUI or something, is he?
E: No..
Ari: Than what the fuck do you want, cunt muscle?

Som alle andre serier har Entourage sine gode og dårlige sesonger. Ari Gold sørger imidlertid for at det ikke er mulig å se en episode uten å le så tennene detter ut av kjeften. Ellers skal Entourage visstnok skildre Hollywood ganske så realistisk; fete biler, sex, penger, narkotika og alkohol står sentralt, og man får den umiskjennelige følelsen av avsmak og misunnelse på en gang.

 

 


3. South Park

southpark

Jeg må dessverre innrømme at jeg tilhører dem som likte South Park bedre før, og at jeg ikke ser så mye på det lenger. Likevel må rett og slett South Park være med på en slik liste. Jeg vil hevde at South Park har hatt samme innflytelse på humoren i USA ved årtusenskiftet som Monty Python hadde i England på 70 tallet og Tufte/Eia i Norge på slutten av 90-tallet – de har flyttet grensene for hva som er humor. South Park har tilsynelatende ingen tabuområder – funksjonshemmede, religioner, døden, perifere sexpreferanser og det amerikanske samfunnets dobbeltmoral får stadig gjennomgå. Episodene avsluttes stort sett med en avvæpnende og nesten uangripelig moral, men hvilket budskap skaperne Matt stone og Trey Parker egentlig ønsker å servere oss, er nesten umulig å vite.


Et godt eksempel er en episode som kødder med mormonernes religion: Hele episoden går med på å drive gjøn med det faktum at steintavlene Joseph Smith angivelig fikk av Gud for å skrive ned sin åpenbaring i Mormons bok «dessverre» aldri kunne bli vist frem til noen andre. Men i stedet for å ende med noe sånt som «this is what they actually belive» (som i episoden om scientologikriken), slutter episoden med at Gary, den nye og superhyggelige mormoner-gutten, forteller Stan at han burde se personen i ham, og ikke bare hans religion. Dermed har Parker/Stone fått spydd ut alle sine morsomheter angående mormonerne, men gjør seg selv nesten uangripelig med denne rørende avslutningsmoralen. Herlig!


 


2. 24

24

Actionmessig er jo dette uten tvil tidenes serie. Konseptet med «sanntid» – det at alt skjer i løpet av 24 timer – minner om måten Dan Brown skriver bøker på, og uavhengig av hvor realistisk det måtte være, vet jo alle som har lest disse bøkene at det er en ganske så fengslende idé.


Det er én mann som gjør denne serien til det den er, og det er Keifer Sutherland i rollen som den hardbarka og kompromissløse agenten Jack Bauer. Jack er den amerikanske helten som ikke går av veien for vold, tortur og drap for å ivareta USAs interesser. De etiske dilemmaene løses alltid med kvantitativ villvest-moral: «Det er bedre å torturere denne mannen enn å la ham sprenge det huset med masse folk i».


Men det er storylinen og den kriminalromanaktige oppbygningen som gjør at jeg og mange med meg DIGGER 24. Det er bare så latterlig spennende at det er en lidelse å følge den på TV, helst må du ha alle de 24 episodene for hånden, slik at du alltid kan se neste episode...

 

 


1. Six feet under

six feet under fishers

Vi snakker faktisk ingen over, ingen ved siden, ass. Noe så gripende som Six feet under har jeg rett og slett aldri sett på en TV-skjerm.  


Vi følger hverdagslivet i begravelsesbyrået Fisher&Sons/Fisher&Diaz gjennom fem sesonger og man kan jo bli deprimert av mindre; her er det mye død og fordervelse, mislykket kjærlighet og intriger av ymse slag. Selv om hver eneste episode tar for seg en fremmed persons død og begravelse, er det de faste rollefigurenes dagligliv vi som publikum blir fengslet av.


Selv om tabuet “døden” nok ble delvis un-tabuet lenge før Six feet under, er det ingen filmer, serier eller andre typer programmer jeg kjenner til som har tatt livets store temaer opp grundig. Finnes det et liv etter døden? Finnes det varig kjærlighet? Går det an å være lykkelig? Jeg vet at det høres sukkersøtt ut, men det er det faktisk ikke. De andre seriene på denne listen har det til felles at jeg kjenner folk som ikke liker dem. Men jeg har aldri snakket med noen som har sett hele Six feet under som ikke liker den serien. Den er bare latterlig gripende. Aldri før, og kanskje aldri igjen, har jeg sittet og grått foran en TV-skjerm. Jeg har bare en ting å si: Se den!


 

Hounorable mentions:

House M.D.

The 4400

Dexter

The Simpsons

De ti beste filmene!

Listetid! Jeg har lenge gått svanger med idéen om å lage en liste over de beste filmene jeg vet. Litt av grunnen til at det lakker og lir, er at jeg vet at jeg kommer til å få så mye tyn for listen min – mulig jeg har litt spesiell smak, pluss at filmmusikken har svært mye å si for mitt forhold til enkelte filmer.

Så Øystein og Audun – sorry at The Dark Night ikke er med på listen min… Men dere er hjertelig velkommen med andre kommentarer ;-) Filmer, som annen kunst og underholdning, handler jo i veldig stor grad om hva som gjør inntrykk på oss, og der er vi forskjellige, gitt. Here we go:


10. Så som i himmelen (2004)

En outsider, skal innrømme det. En svensk film hadde sikkert ikke kommet med hvis jeg hadde sett alle filmene i verden. Men hvem har vel det? Saken er at jeg trodde denne filmen skulle suck big time, men den er egentlig bare veldig fin.

 


9. Se7en (1995)

En film som alltid vil ha en spesiell plass i mitt hjerte. En av de første thrillerne jeg så, Brad og Morgan i storform, fantastisk spennende story, 27. plass på imdb. I say no more...


se7en




8. The Lion King (1994)

Kan muligens kalles en outsider denne også, men den ligger faktisk på 152. plass på imdb med godt over 100.000 stemmer. Mine følelser for filmen dreier seg utelukkende om det musikalske: For det første har Elton John laget et knippe fantastiske låter som er genialt arrangert og orkestrert av den o-store Hans Zimmer. For det andre var jeg allerede en stor fan av Elton John, og hadde store forventninger da jeg og pappa gikk på en av våre mamma-har-klubb-og-vi-må-ut-av-huset-kino-turer – og forventningene ble innfridd!

 


7. The Shawshank Redemption (1994)

En film jeg svært nylig stiftet bekjentskap med. Ufattelig fengende. 1. plass på imdb, 7. på min liste.

 


6. The Pianist (2002)

Dette er en av de jævligste filmene jeg noen gang har sett. Jeg ble faktisk kvalm da jeg så den, og kommer neppe til å orke å se den igjen noen gang. Men den berørte meg noe alvorlig sterkt. Regissert av legendariske Roman Polanski. Ligger på 52. plass på imdb.

 


5. The spy who loved me (1977)

De som kjenner meg vet at jeg er en stor James Bond-fan. Dette er fordi figuren James Bond er så sykt fet, og fordi John Barry og hans arvtaker David Arnold har laget så vannvittig mye fantastisk filmmusikk til James Bond-filmene. Derfor smerter det meg langt inn i hjerteroten at det er “vikaren” Marvin Hamlisch som har laget musikken til denne filmen. Likevel: Den vakreste bond-damen ever, den vakreste tittelmelodien ever og Roger Moore (en av mine favoritter) i storform, gjør at det er denne 70-tallsklassikeren som får komme inn på listen.

 


4. Pulp fiction (1994)

Jeg har ikke så mye forståsegpåete å si om denne, ass. Som mange andre syns jeg bare den er syyyyykt, syyyyykt fet. Blant andre Tarantinofilmer jeg digger (Kill Bill I og II, Death Proof, Reservoir Dogs) er det vel kanskje denne som må få en plass på listen. Ligger på en sterk 5. plass på imdb. Var ikke dette forresten re-starten på Travolta sin karriere?  

pulp fiction


 

3. The Matrix (1999)

Sykt filosofisk film, spør du meg. Jeg har nok aldri vært så lamslått som jeg var etter å ha sett den .Nr 25 på imdb er slett ikke ille, og teknisk sto den jo nesten for et paradigmeskifte, bare spør fru wiki: The film is known for popularizing the use of a visual effect known as "bullet time", which allows the viewer to explore a moment progressing in slow-motion as the camera appears to orbit around the scene at normal speed. Det er gøy, a! 

matrix

 

 


2. Terminator 2 – Judgement Day (1991)

Aiaiaiai. Jeg ble introdusert for denne en eller annen gang på tidlig 90-tall av min bror Øystein, og var ganske bekymret for at verden virkelig skulle gå under 29. august 1997. Alt James Cameron tar i ser ut til å bli til gull, så også denne. 45. plass på imdb er ikke til å skamme seg over, og filmen representerte dessuten et gjennombrudd i bruk av visuelle effecter og digitalt fiksfakseri. Fet musikk av Brad Fiedel

 

 


1. The Rock (1996)

For meg er det ingen over og ingen ved siden. Nicholas Cage før han ble teit, Sean Connery i en av sine bedre prestasjoner etter James Bond og Ed Harris like vannvittig kul som han alltid er. Når Hans Zimmer, Nick Glennie-Smith og Harry Gregson-Williams i tillegg tryllet frem actiontemaer som vil bli stående for alltid, og dette også var en mamma-har-klubb-affære for meg og pappa, så er minnet om første gang jeg så denne rett og slett perfekt. Tipper jeg har sett den sånn 35 ganger siden da, og et besøk på Alcatraz i oktober gjorde ikke min kjærlighet mindre.

the rock

 

 

Ka siar dåkkar? Bra filmer, eller?

Nobels fredpris til Barack Obama

Det er ganske interessant at Nobels fredspris for 2009 er tildelt Barack Obama. Og jeg skal love dere at det setter en ekstra spiss på det hele å faktisk være i USA nå som dette har blitt offentliggjort. Å se Torbjørn Jaglands the-julekalender-engelsk direkte på CNN er jo i seg selv egnet til å forlenge livet en del om det skulle være sant at latter har en slik funksjon.

 

jagland

Desuten er det ganske interessant å merke den totale mangelen på nasjonalt samhold. Jeg føler meg ganske sikker på at mer enn de 30% som stemmer AP her i Norge hadde følt en viss stolthet om vår statsminister hadde fått Nobels fredspris. Men sånn er det ikke her USA. Den saftige polariseringen mellom demokrater og republikanere gjør at reelle refleksjoner rundt selve prisen er ganske fraværende; demokratene feirer og republikanerne roper skandale.

 

Det som er morsomt (?) er jo at republikanerne ikke setter spørsmålstegn der de burde gjøre det, nemlig ved det faktum at Obama tross alt er overhode for to store kriger. De messer i stedet i vei om at det er en skandale at denne "liberale" presidenten, hvis utstrakte hånd til potensielle atommakter og muslimske land har satt resten av verden i en helt annen modus når det gjelder forholdet til USA, er en fare for verdensfreden nettopp pga av den litt mer ydmyke holdningen til resten av verden. Man vet jo virkelig ikke om man skal le eller gråte over disse ignorante menneskene.

 

Men la oss ta en titt på det jeg nevnte som et valid ankepunkt. Obama leder faktisk to kriger på et annet kontinent. Det er selvsagt betenkelig at en som står i en slik posisjon kan få fredsprisen. Når det er sagt, så fikk han begge disse krigene opp i hendene etter sin forgjenger som startet dem, George W. Bush. Alle med en viss realpolitisk innsikt skjønner at det ikke bare er å trekke troppene ut den dagen Obama kom til makten. Likevel, den posisjonen Obama tross alt er i, samt det faktum at han faktisk trapper opp i Afganistan, gjør selvsagt tildelingen kinkig.

 

barackobama

In the end må jeg likevel innrømme at jeg synes det er en modig og muligens også riktig avgjørelse å gi Obama prisen. Han har skiftet USAs kurs radikalt i en rekke saker som i seg selv må betegnes som fredsarbeid; tatt til orde for å destruere verdens atomvåpen, rukket ut en hånd til alle verdens muslimer, tatt opp diplomatiske bånd med Iran (for første gang på 30 år) og droppet det omstridte rakettskjoldet. En viktig kritikk i mange konservative avisers ledere i dag (lørdag), var at Obama fikk prisen for ting han ennå ikke har gjort. De viser en manglende forståelse for det faktum at å ta en mer forsonende tone overfor muslimske land, totalitære stater og Russland, sannsynligvis er noe av det mest fredsskapende man kan gjøre. Obama har allerede begynt sitt fredsarbeid. Å pluselig trekke troppene ut av Afganistan og Irak, ville ikke vært fredsskapende...

 

Jeg lar tvilen komme tiltalte til gode, og sier - SKÅL for Jagland, og SKÅL for Obama!

En historie om sneversynthet

USA er landet vi elsker å hate og hater at vi elsker. Selv tør jeg mer og mer å vedstå meg det faktum at det er utrolig mye ved USA jeg digger. Det handler først og fremst om kultur i videste forstand; fra klær, mote og kaffe til teater og musikk. 

 

Om to uker reiser jeg til New York for andre gang på et år, og grunnen er enkel: Jeg digger NY, byenes by og definisjonen på det urbane. Jeg gleder meg til å kjøpe sko, drikke kaffe på Starbucks, besøke 90etasjers hus, se musicaler på Broadway og gå på jazzkafé. Jeg kunne laget lange lister med ting jeg digger med USA. De har gitt oss Nike, jazz og Elvis. For ikke å snakke om Obama, alle filmene og The Simpsons.

 

Den listen må dessverre vente til senere. Dette innlegget handler nemlig om den sneversynte, benisnslukende, krigshissende, verdenspoliti-nykkete, kapitalistiske, overvektige og frotsende rasshøl-delen av USA. Vi snakker helsereform.

 

USA mangler, som det eneste vestlige landet i verden, et helsevesen som tar vare på innbyggerne sine. Why? Fordi de er så inkorporert med konservativ kapitalisme at de tror at markedet kan styre alt. Skal vi se... HALLOOOO!?#€?! Skal markedet styre folks helse? Hvordan i h****** kan det være mulig å mene at bare de som kan betale for det skal få tilgang til helsetjenester? Et mer råttent menneskesyn skal du lete lenge etter, ass! 50 millioner amerikaner mangler helseforsikring, og det disse har til felles er at de vil gå personlig konkurs eller dø dersom en alvorlig sykdom rammer. 

 

Barack Obama forsøker nå (han er ikke den første) å få orden på dette systemet, ved å opprette en "obligatorisk" helseforsikring (et offentlig helsevesen er selvfølgelig out of the question) for alle. Her blir han møtt med særlig to "gode" motargumenter:

- "Da må skattene heves". Ooooo, utrolig stilig at skattene kan heves for å krige på andre siden av jorden, men ikke for å få et verdig helsetilbud til alle.

- "Dette lukter det sosialisme av". Amerikanere er som kjent vaksinert mot enhver "statlig inngripen", alt slikt kalles ved skjellsordet "sosialisme". Det er jo i seg selv omtrent like presist som å si at alle som tror på Gud er jøder. At alt fra moderate sosialdemokrater til revolusjonære kommunister identifiserer seg med begrepet, ser ikke ut til å bry folk nok til å presisere hva de egentlig mener.

 

Det er merkelig, det der. Sneversyntheten stikker så dypt at folk heller vil være prinsipielle mot den amerikanske religionen kapitalisme, enn å ta innover seg at de fleste oppegående mennesker i et moderne demokrati mener at staten bør ha en sikkerhetsnett for dem som faller utenfor. (FrP ville definitivt blitt sett på som sosialister i USA, de vil jo ta seg av både rusmisbrukere og eldre...).

 

Det triste med det hele, er at Obama i stor grad snakker for døve øver. Flertallet av demokratene, samt en del liberale republikanere, støtter ham allerede. Men å diskutere saken med de som står for det jeg har skrevet om her, er som å diskutere innvandrering med Vigrid. Det går bare ikke inn. De er oppdratt og indoktrinert med sitt sneversynte og menneskefiendlige kapitalistiske menneskesyn (vi snakker om store mengder konservative kristne, blant annet), og er ikke villige til å rikke seg en centimeter.

 

Jeg gleder meg til å diskutere denne saken med New Yorkerne. Sannsynligvis vil jeg møte masse unge, øldrikkende, musikkelskende folk som støtter Obama fullt ut. Måtte de greie å overbevise sine forkrøplede medinnbyggeres forvrengte sinn.

 

 

P.S. - GODT VALG! 

Norges beste låtskrivere

Vel vel, folkens! Tid for liste igjen! I dag tenkte jeg å ta for meg de fem beste låtskriverne i norsk musikkliv. Vi har mange sterke låtskrivere her på berget, men en del folk utmerker seg i en klasse for seg. Kravene er enkle:

1. Du må ha holdt på en stund (døgnfluer forbudt).
2. Du må skrive gode melodier, helst akkompagnert av gode tekster.

Jess, da er det bare å sette i gang!

5. Bjørn Eidsvåg

bjørn eidsvåg 580

Kanskje den på listen jeg har et mest ambivalent forhold til. Han vikler seg iblant inn i en slags politisk naivisme som ikke imponerer noen. Likevel: Han har levert strålende låter som Alt du vil ha  (som virkelig handler om en forkjølet gutt, selv om de fleste tror det er en love-song) og Eg ser, og han har vist evne til fornyelse også de senere årene med knallsterke album som Nåde og Pust. «Rockepresten» er (sammen med Sigvart Dagsland) en av få kristne musikere i Norge som har nådd ut til et større publikum.

 


4. Sondre Lerche

sondre

Jeg var så heldig å få gå på videregående med Sondre og følge ham akkurat når han gikk fra trubadur på Opera til knaksukksess med sitt første album «Faces Down». Maken til målrettet og kvalitetsfokusert kar skal du lete lenge etter. 26 år gammel har han slått seg ned i New York, etablert seg i USA, gitt ut 5 plater, laget filmmusikk i Hollywood og vært på David Letterman-show. Eneste grunn til at han ikke kommer lenger opp, er at han tross alt ikke har holdt det gående så lenge.

 


3. Silje Nergaard

silje

En dame med alvorlig teft for gode melodier. Da hun var 16 gikk hun opp på scenen på en jamsession på Molde Jazzfestival, og ble dermed oppdaget av pressen. Hun ble hjulpet opp og fram av selveste Pat Metheny, og var en kjendis i Japan lenge før hun slo ordentlig gjennom i Norge på begynnelsen av 2000-tallet.

 

 

2. Lars Lillo Stenberg

 lars lillo stenberg breddejpg 450x301

Lars Lillo Stenberg er noe av det mest forunderlige musikalske talentet som har kommet ut av en norsk kvinne. Han har gitt oss en haug med underfundige, filosofiske og påtatt naivistiske tekster, akkompagnert av en utrolig sans for gode melodier og en svært karakteristisk stemme. Han har gitt oss leganariske Kokken Tor, Hjernen er alene, Glemte minner og ikke minst Neste sommer. Dessuten er han sammen med Lillebjørn Nilsen en av de få som greier å synge pent om Oslo by. 

 


1. Jan Eggum

jan

Førsteplasser inngår ofte under vignetten «ingen over, ingen ved siden». Det gjør ikke denne, for jeg var usikker på hvem jeg syns er den ypperste poeten og låtskriveren av Jan Eggum og Lars Lillo Stenberg. Imidlertid lar vi fartstid og patriotisme seire, og plasserer Jan Eggum øverst. I over tretti år har han utgitt fantastiske låter og ditto tekster, og det virker som det aldri blir tomt inni ham. Han laget fantastiske låter på 70-tallet, og han lager fantastiske låter i dag. «Du kjenner ikkje meg», «Då skal eg komme», «En natt forbi», «Heksedans» og «Lillebror Per» er noen av mine favoritter. Det er heller ikke negativt å ha på CVen at han var med i Gitarkameratene (de ekte og beste som synger egne låter og ikke tarvelige covre).

 

Honorable mention:
Sigvart Dagsland
Kari Bremnes
Lillebjørn Nilsen
Åge Aleksandersen
Ole Paus
Rolf Løvland
Arne Bendiksen
Espen Lind

 

P.S. Prosjektet som ble startet med forrige blogginnlegg er en stor sukksess. Grisen er snart full og klar til å fylles opp igjen :-) D.S.

Man in the mirror

«Fattigdommen dreper våre medmennesker i sør, men vi gjør nesten ingenting for å hjelpe. Og du, du drikker kaffen din og klikker videre. Hvordan kan du det?»

Slik starter en kronikk av psykolog Sivert Straume i BT for noen dager siden. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor godt poeng han har, og hvor mye dette traff meg.

Et vanlig ressonement om verdens fattigfomsproblematikk tror jeg går for seg omtrent sånn:
Det er mange fattige i verden. Skulle ønske vi en gang for alle kunne gjort noe med dette. Jaja. Jeg har jo et fadderbarn i Redd Barna. Også kan jeg jo ikke ta innover meg all verdens elendighet.

Det finnes nok mange variasjoner av dette ressonementet, men jeg tror fellesnevneren er at det vi måtte føle av solidaritet forsvinner raskt i den gode gamle jaja-hva-kan-nå-jeg-gjøre? Vi putter pliktskyldigst noen kroner på bøssene til noen innsamlingsaksjoner i ny og ne, gir kanskje penger til en organisasjon fast hver måned og bekymrer oss i det hele tatt ganske lite for det som faktisk er realitenene:
- 1 mrd mennesker i verden sulter
- I Sør-Asia lever 25 % av befolkningen, 500 millioner, i absolutt fattigdom, det vil si for under 1 dollar om dagen. 
- 15 millioner barn har mistet mor, far eller begge foreldrene på grunn av hiv/aids
- 45.000 mennesker dør hver måned som følge av krigshandlinger i Kongo
- Til en hver tid blir minst 300.000 barnesoldater helt ned til åtteårsalderen utnyttet i væpnede konflikter rundt om i   verden.
- 93 millioner barn i grunnskolealder går ikke på skole

- 44.000 mennesker dør av sult hver dag. Hver dag. 16 ganger mer enn antallet mennesker som døde under   terrorangrepet 11.09.2001, som Vesten anser som sin største katastrofe de siste ti årene. HVER FUCKINGS DAG!

 

indianpoverty


Så hva er meningen med å ta opp dette her? Jeg vet ikke helt. Eller jo. Nå løy jeg. Jeg vet hva som er meningen. Jeg har tenkt litt de siste dagene, og etter å ha tenkt for sikkert femhundredeogførtifjerde gang i mitt liv «nei, jeg kan vel ikke gjøre mer enn jeg gjør», så har jeg innsett at det kan jeg da vitterlig. Jeg kan gjøre en god del mer selv. Jeg kan også forsøke å få med meg en del andre, og da snakker vi jo om at jeg faktisk kan utrette noe som monner, gjør vi ikke?

Så hva er det jeg kan gjøre? Forsåvidt alt fra å verve meg til «felten» i forskjellige organisasjoner, til å begynne med kakelotterier og frivillig arbeid her hjemme. Men det er ikke noe av et jeg skal. Jeg skal avgiftsbelegge mitt eget forbruk. Jeg skal gi mer penger. Hvor mye man enn måtte hate det, så lever vi i en verden hvor penger har ufattelig mye makt. Også til å avskaffe fattigdommen. Og jeg skal få med meg flere på det.

Jeg skal snart fortelle hvordan, men la meg først slenge litt drit om noen vanlige innvendinger mot det å gi penger til fattige land (bistand):

Bistand løser ikke årsakene til fattigdom.
Dette er i stor grad feil. Enkelte ting, slik som korrupsjon, lave råvarepriser og manglende adgang til vestens markeder (proteksjonisme) kan ikke løses direkte med bistand. Men svært mye kan løses med bistand. Vaksinasjonsprogrammer, tilgang på mat og medisiner, utdanning, helsevesen, infrafrukstur og sletting av u-landsgjeld er eksempler på ting som kan løses ved hjelp av bistand.

Bistanden går bare i lommene til lederne i korrupte regimer.

Feil. Det meste av dagens bistand går til konkrete prosjekter. At bistand i enkelte tilfeller går rett fra stat til stat og kan «snikes unna» av korrupte ledere, er ikke et argument for å slutte med bistand – det blir som å si at vi skal slutte med trygdesystemet vårt fordi enkelte utnytter det.

Bistand er bare å kjøpe seg god samvittighet.
For meg er dette faktisk et litt irrelevant tema. Det er interessant for fagfeltene antropologi, psykologi og sosiologi, men har liten real-politisk relevans. Hvis det var du som satt i Afrika og hadde aids og levde av mat du fant på en bossfylling, hadde du brydd deg om hvorfor det kom en fyr forbi og gav deg mat?

Jeg kan ikke gjøre noe alene. Det nytter ikke.

Dette er vel klassiskeren. En provoserende variant er også «når vi ikke kan hjelpe alle, bør vi ikke hjelpe noen». Haha. Ville du sagt nei takk til en vesentlig heving av levestandarden din fordi naboen ikke fikk det?

Vi har nok av vanskeligstilte folk å hjelpe i Norge.

Her gir jeg bare ordet til Tor Økland Barstad:
«Dette argumentet møter jeg stadig vekk, og det er ikke rart. En tur i Oslo sentrum er bevis nok for at det finnes mennesker i Norge ikke har det bra. Men at både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige i utlandet omhandler å hjelpe fattige betyr ikke at det er nettopp disse to tingene vi må sette opp mot hverandre. Hvorfor ikke sette hjelp av Norges fattige opp mot å bygge operahus, øke det private forbruket blant det store flertallet av oss som har mer en nok fra før, subsidiering av landbruket, eller massevis av andre ting? Det går så mye penger til så mange ting som er mindre viktig enn både å hjelpe fattige i Norge og å hjelpe fattige globalt at det ikke er vits å sette akkurat disse to utfordringene opp mot hverandre.»

Vel vel. Jeg skal nå avsløre planen min som har falt inn i hodet mitt: I løpet av et år er jeg X ganger ute og kjøper øl (vi lar det stå X inntil videre siden mamma leser bloggen min). Hver gang er jeg sammen med gjennomsnittelig Y andre venner og bekjente. I snitt kjøper vi Z øl hver. Planen er ganske enkel: Hver gang jeg er på byen fra nå av, skal jeg istedenfor å spandere en øl på en eller annen venn eller pen jente, spandere en «øl» (altså pengene en øl koster) på en sparegris. Jeg skal også oppfordre dem jeg er med til å gjøre det samme. Når året er omme, skal jeg sende pengene til Redd Barna. 

«Din pretensiøse naive fjuskefant» sier kanskje du. «Jeje, whatever» svarer jeg, og oppfordrer deg til å bli med. «Skal vi kjøpe oss god samvittighet» sier du kanskje da. «Nei, vi skal bare være litt greie», svarer jeg. Er du med? 

OK, nå skal vi regne litt. At jeg er ute en gang i uken er nok ingen overdrivelse (sorry, mor). Av og til er jeg ute med mange, av og til med noen få. Men la oss (siden jeg ofte er ute med masse korfolk på en gang) si at det er snakk om 10 stykker i snitt. La oss så si at vi drikker i snitt 5 enheter (nå er jeg altså konservativ i alle anslag både siden mamma leser dette, og fordi man visst skal være konservativ med budsjetter). Grunnen til at jeg tar med dette momentet er for å si at å «ofre» en øl kun er snakk om 20% av det du allerede har brukt denne kvelden. La oss endelig si at en øl koster 50 kr i snitt. Da blir regnestykket som følger:
10 personer gir 50 kroner 52 ganger (uker) = 26.000,- kroner. Det er mye penger, det. Og det er MYE mer i Uganda enn det er i Norge.

Og det er altså hvis bare jeg greier å gjennomføre det. Hvis jeg får med meg fire stk på å gjennomføre noe liknende, snakker vi 100.000. Hvis det sprer seg til 40, er det snakk om en million kroner. Ikke kom og fortell meg at det ikke hjelper. Det kan forandre livene til mange. Tanken kan selvfølgelig gjennomføres på mange forskjellige måter – jeg er fullstendig klar over at ikke alle drikker like mye øl som meg. Poenget er å dele bittelitt av noe vi bruker mye penger på; det kan være en krone i en kopp ved sien av kaffetrakteren hver gang du lager kaffe, en tier hver gang du er på butikken og handler eller en femmer hver gang du kjøper en bolle/is/snop/presang til barna/barnebarna dine.

Hm. Dette ble vel lett det lengste innlegget på bloggen min. Men det er vel lett det viktigste også. La meg bare si to viktige ting til slutt:

1. Dette handler ikke om politiske eller religiøse preferanser. Nestekjærlighetsbudet, gjengjeldelsesprinsippet, altruismen – kall det hva du vil – finnes i alle religioner og livssyn, fra kristendom til islam, fra livsyns-humanismen til buddhismen.
2. Nå prøver jeg på noe. Hvor mange ganger har ikke du og jeg hatt store planer om å redde verden, men ikke prøvd å gjennomføre dem? Er ikke livene til de folkene jeg kan hjelpe viktigere enn min frykt for at noen folk skal synes jeg er teit og skinnhellig, eller frykten for at mamma vil kanonisere meg?

Let's play.








http://www.oljefondettilbistand.com/
http://www.unicef.no/page?id=0 
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Mens-vi-gir-blaffen-901056.html 
http://www.reddbarna.no




Bybanen

Hei og hopp! Etter ferietid og flytting er det på tide å aktivisere bloggen igjen! Jeg er imponert over at 8-10 personer har surfet innom bloggen daglig når det har vært stillstand i to uker :-) 

Siden sist har jeg vært på familieferie på hytten i Volda (stramt feriebudsjett due to tur til NY&LA i oktober), vært med å ta en laks på 7,5 kg, blitt skjelt ut av huseieren min, flyttet inn i ny kåk, sovnet på sofaen, drukket øl, trent og spist frokost.

Nok om det. Etter mye listeskriving i det siste (det skal det bli mer av, altså), er det tid for å være litt politisk igjen. I dag har jeg tenkt å slå et slag for bybanen. Jeg hopper galant over vedtatte fakta som at kollektivtrafikken i denne byen suger, at bussene er gamle og at det noe drit å ta bussen - om et år står vår kjære bybane ferdig :-D

Det som er casen er at mange er kritiske til farten på bybanen - snittfarten vil visstnok være ca 28 km/t, noe som vitterlig høres vannvittig treigt ut. Dette har jeg selv vært kritisk til. Men for å si som Abraham Lincoln - "jeg gir ikke meget for en mann som ikke er klokere i dag enn han var i går" - det er altså ikke en skam å skifte mening, tvert i mot. Nå har jeg nemlig lest meg opp litt ;-)

Snittfarten regnes ut inkludert tidene banen står stille på stoppene. Dette gjør at den reelle snittfarten er langt høyere. 22 minutter til Nesttun er ikke raskt, men det er akseptabelt - man kan fort bli stående i både 30 og 40 minutter i kø til byen i rushtiden. Har man da en bil med fancy kjørecomputer, vil man se at snittfarten er langt lavere. I tillegg går man av i byn et kvartal fra torgallmenningen, i motsetning til i dag hvor man bruker fem minutter på å parkere på bystasjonen og fem minutter på å gå bort til byn etterpå. Journalist Per Gunnar Alfheim krevde i et innlegg i Bergens Tidende 9. juli en snittfart på 60 km/t. Dette er fullstendig urealistisk - det er omtrent den snittfarten man oppnår ved å kjøre i lovlig tempo med bil fra Bergen til Voss. Med tanke på at bybanen faktisk skal stoppe 20 ganger på hver tur, og dessuten helst ikke kjøre ned og drepe folk, er det ikke så veldig realistisk å kjøre i 90 km/t når den faktisk er i bevegelse. 

Mange store samferdselsprosjekter (f.eks. byggingen av flytoget, flytting av hovedflyplass og byggingen av Lærdalstunellen) møtes med sterk kritikk i planleggings- og byggingsfasen, for så å bli umåtelig populære når de er ferdig. Så sant bybanen går ofte (den skal den) og er punkltlig (det må den), vil den bli en enorm sukksess.

Og da er vi fremme med min profeti som er poenget med denne miniargumentasjonen som her er presentert: Bybanen vil bli populær og øke kollektivbruken i Bergen betraktelig. Den vil bli en sukksess. Sann mine ord. Hvis dette ikke er tilfelle om 5 år, skal jeg spise hatten min og spandere en øl på alle som kommenterer dette innlegget.

brostrc3b8mmendes08

 

Les mer i arkivet » September 2010 » August 2010 » Desember 2009
hits